A week gone by - "Marelia is gone!"

Jeg har nå gjennomvært min nest siste uke i Malawi, og går inn i den aller siste. Jeg kan ikke begripe hvor disse fire ukene har blitt av! Eller... Når jeg tenker etter kjennes det jo ut som en evighet siden vi ankom Korea Garden første dagen, og de første besøkene på praksisskolene virker lysår unna nå... Det har jo skjedd så utrolig mye på denne korte tiden! Nå begynner jeg på en merkelig måte å finne meg til rette her nede, dagene og tingene går av seg selv. Rutinene går mer og mer av seg selv, og jeg føler meg veldig komfortabel med omgivelsene. Jeg har rett og slett kommet inn i "Malawi-rytmen", tror jeg! Og jeg tror for eksempel at jeg har blitt mye mer tolmodig etter fem uker med relativt mye venting. Malawi er et sted hvor man ikke kan ha det travelt. Ta det med ro, feel free... Og det gjør jeg:) 

På besøk hjemme  hos rektor John Tembwe.

Moren hans var syk og trengte selskap. "Rart, trenger hun ikke å hvile?", tenkte vi. 

Men det er visst ikke slik det gjøres i Malawi.

Her kommer iallefall et raskt sammendrag av hva den siste uka har brakt med seg. Det skjer så mye at jeg sliter med å finne tid og energi til å sette meg ned og blogge, denne uka har stort sett gått i ett. Mandagen var vi og besøkte en barnehage ved skolen vår i Mwenyekondo. Det var en veldig hyggelig opplevelse. Det var kummerlige kår, men ungene virket virkelig å trives der. Det er en gammel dame som driver stedet, noe hun startet med etter at hun pensjonerte seg. Det er en ekstremt rimelig barnehage, selv til å være i Malawi, og foreldre betaler 1000 MKW i måneden per barn de har der. (Det vil si ca 40 kr.) Likevel er det dessverre mange i landsbyen som fortsatt ikke har råd til dette. Det syns jeg er veldig synd. Rekroren vår på Mwenyekondo, John, sier at det merkes stort på elevene som begynner på skolen om de har gått i barnehage eller ei. Ikke bare kan de da skrive sine egne navn og kan allerede de fleste bokstavene, men de er allerede vant med "skolerutiner" og stiller ofte sterkere sosialt. I barnehagen er det per dags dato 51 smårollinger fra under året og opp til fem år. De var så vakre og sjarmerende! På disse ungene er det fem kvinner som tar seg av de. De er delt inn i tre aldersbetingede grupper; "lilleputter", "mellomputter" og "storeputter", om man kan si det. Vi spurte om hun bestyreren kunne tenke seg å ansette menn til å passe ungene, men da lo hun litt av oss. Hun hadde for det første aldri tenkt tanken, og kunne for det andre ikke forestille seg at noen menn ville ønsket det. Å passe unger er tydeligvis kvinnfolkærbe"!

Som jeg nevnte i forrige innlegg var vi på Girls Promotion på tirsdag, og intervjuet noen av jentene der. Vi filmet dem mens vi stilte noen spørsmål, og det var veldig stas - både for oss og jentene! Og de danset og sang for oss i skyggen av et mangotre. Avslutningsvis danset de til og med Glow! (Uten musikk, men like fint fordet.) Onsdag var vi på fotballtrening til offentlig- vs. privatskolleturneringa, og så på at elevene fra de offentlige skolene trente. En liten infoglipp i forrige innlegg: jeg skrev at det var plukket ut en jente og en gutt fra hver av de offentlige skolene, men det var faktisk to gutter og to jenter fra hver. (Hvordan skulle de ellers greid å stille ellever-lag med bare fire offentlige skoler...;P) Treningen var kjempeartig - og kjempevarm! Stakkars ungene som måtte løpe rundt i den brennheite solen i flere timer! Men vi hadde med vann, bananer og smørbrød til dem til stor glede i pausa. Dessuten var det flere av de som ikke hadde sko. Vi hadde diskutert litt frem og tilbake før treningen hvordan vi skulle angripe dette, for elevene på Bambino har jo ikke bare sko alle og enhver, men til og med et fast fotballag med lagtrøyer og det hele. Når det kom til skoproblemet fant vi ut at vi skulle prøve å skaffe sko til alle ungene fra de offentlige skolene slik at de i det minste kunne stille likt der. Dessuten ønsket vi dette også av sikkerhetsmessige årsaker, for det hadde ikke vært noe særlig om en fra Bambino skulle kommet til å "stempla" en av våre skoløse elever. Så vi samlet sammen det vi hadde med av sko vi skulle gi bort, og delte dette ut til stor begeistring blant ungene. Nye, fine fotballsko var slett ikke å forakte. :) 

Så kom torsdagen: Matchday! Vi ankom Bambino litt over to, og der var det duket til fotballfest! Det krydde av elever og lærere som satt rundt banen og skulle se på, og midt ute på banen løp det en DIGER flokk med elever som sang og heiet på Bambino, ledet an av en merkelig mann i stråhatt. Meget dessverre hadde det skjedd en glipp i kommunikasjonen, og vi var ventet allerede klokken ett. Så litt stressa og forfjamset over den blandede mottakelsen fikk vi kastet oss rundt, delt ut resterende fotballsko og fotballtrøyer til laget vårt (en av de andre jentene hadde med seg drakter til et helt lag som hun hadde fått sponset av Salatmester'n hjemme i Norge) og plassert oss på de respektive dommerplassene våre. Tine og Camilla var hoveddommere, og Elise og jeg linjedommere. Så var kampen i gang. Og som de spilte! Jeg tror IKKE Bambino var forberedt på en så hard match, og det tok ikke lang tid før "de offentlige" hadde scoret både ett og to mål. Til vertsskolens store glede fikk de inn et mål før pause, og jubelen stod i "taket" blandt tilskuerne. De stormet banen og sang, danset og ropte. Vi kom nesten ikke i gang med matchen igjen på to-tre minutter. Etter en stund blåste Tine i fløyta; nå var det pause. Treneren for Bambino var mildt sagt misfornøyd med innsatsen, og samlet laget for å prate strategi. Ungene våre derimot, satt og pratet og lo og rett og slett bare koste seg med selve opplevelsen. De var ikke med for å vinne, men å ha det gøy!

Noen av tilskuerne, inkludert han snåle med hatten.

Og meg som linjedommer:)

Neste omgang ble bokstavelig talt sparket i gang, og det virket ikke som om strategi-peptalk'en hadde hatt nevneverdig virkning for Bambino sin del. Resultatet endte uvirkelige 4-1 til de offentlige skolene! Og de som bare hadde øvet sammen TO ganger! Vi var superstolte, og jeg måtte flere ganger ta meg i å juble når de scorte, selv om jeg var dommer og i teorien upartisk... Elevene våre var i ekstase over seieren, men Bambino var det verre med. De var rett og slett ekstremt dårlige tapere. Ikke bare kom de løpende bort til Tine og Camilla etter de blåste av og klaget på dømminga, men vi hadde laget ett diplom som hver av de deltakende skolene skulle få ha med seg og henge på skolen som noen av elevene fra Bambino rett og slett rev i stykker og kastet utover fotballbanen. Makan! Vi fortalte rektoren deres, Mr. Robert Thom, dette, og han ble rasende. Han innkalte dagen etter til møte med sine elever, og gutten som innrømmet handlingen ble utvist fra skolen for alltid! Vi ringte slvfølgelig og forklarte at en sånn straff ikke var noe vi hadde ønsket, og lurte på om det virkelig var nødvendig. Vi vet fortsatt ikke utfallet, men Mr. Thom skulle snakke med guttens foreldre, og om de unnskyldte oppførselen hans så skulle han få komme tilbake. Jeg håper virkelig det ordnet seg! Men alt i alt var det en fantastisk morsom dag, og premien til vinnerlaget var at de fikk spille mot oss! Litt av en premie... Men de syntes det var kjempestas, og med litt hjelp fra sjaføren vår Paul ga vi dem en tøff match. Vel, Paul ga dem en tøff match... Vi var relativt utrente og håpløse med ballen. Men Tine scorte kampens første mål! Uunngåelig nok fikk de andre også puttet et mål, og seieren skulle avgjøres med sudden death: Dommeren blåste, Paul the driver fikk ballen - og MÅKTE den inn i mål fra midtbanen! Tro det eller ei, men vi vant! Hvem det var sin fortjeneste snakker vi ikke så høyt om... ;) 

Seiersjubel!

Vårt fantastiske "Public team" og oss - "the student teachers".

Fredagen kom, og ferden gikk til SOS Barnebyer her i Lilongwe. Vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder der, man måtte visst sende inn skriftlig søknad i forkant eller noe... Men lang historie kort: Jeg vil bli fadder! Så kom kvelden, og vi skulle få teste ut nattelivet Malawi har å by på sammen med Mr. Robert Thom og Mr. John Tembwe. Det var virkelig noe for seg selv! Det første (og utvilsomt beste) stedet vi var på het Culture Club International. Dette var skikkelig disvco, og vi fikk igjen brent av oss et par kalorier. Her møtte vi rektoren vår Mr. John (som tidligere i uken hadde slitt med malaria), staset opp til fest med afrikanskinspirert hawaiiskjorte og matchende caps - gira som søren. Det var rart å se vår ellers så stivpyntede, dresskledde rektor så avslappet. Han dansa og lo og koste seg, og Elise spurte ham da vi kjørte til neste sted: "John, marelia is gone?" (Veit det skrives malaria, men de har helt syk uttale på ting her nede...), hvorpå han svarte med tidenes bredeste smil: "Yes! Marelia is GONE!" Haha, vi lo godt. Videre herfra dro vi til enda to utesteder; en sportspub og et sted som het "The Shack". På sistnevnte var det liveband, et malawisk veldig kjent band kalt "The black missionaries". Det var fantastisk kult å oppleve.
Har dessverre ingen bilder fra denne kvelden, men det er nok kanskje like greit. Etter ti minutter på det første stedet var alt som helt sminke borte vekk, og mine nyutrettede krøller var trygt tilbake igjen. Men jeg kommer til å bære med meg minnene fra denne fantastiske kvelden så lenge jeg lever!

Slenger inn et random bilde fra forrige uke i mangel på utelivsbilder...

Praksislærerene våre Esther og Margret (utenfor bildet) og jeg slår i hjel litt tid mellom timene.

Lørdag morgen ringte vekkeklokka kl syv, det var hardt. Men vi rullet oss ut i japsebussen vår, og satte kursen mot lake Malawi for aller siste gang. Igjen stoppet vi på tremarkedet, og jeg fikk lagt igjen litt kwacha denne gangen også... Trygt fremme ved lake'n la vi oss pal i vater på stranda, og ble liggende til vi skulle hjem. Det var overskyet, så jeg brydde meg ikke noe særlig med solfaktor. Smørte meg med litt sololje faktor seks. Ikke lurt... Har nå lært at overskyet i Malawi ikke nødvendigvis betyr at sola ikke tar!

Spisepause fra sovingen.

Søndag morgen var det heller ingen bønn - eller jo, men på en litt annen måte... Vi dro i kirken! En skikkelig gospelkirke, med en karismatisk, sort mann i kvit drass og kule briller som holdt prekner til den store gullmedaljen. Han skrek og bar seg, og ropte "Halleluja" annenhver setning. Vi kom dessverre etter at de hadde sunget, men vi fikk sett åndeutdrivelse i praksis. En stakkars kvinne stod foran ved "scenen" og fikk demonene mant ut av seg ved hjelp av pastoren, menigheten og ikke minst Gud og Jesus. En rimelig bisarr opplevelse.

Helgen var over på rekordfart, og i dag har vi vært tilbake i praksis på skolene våre, og vi har vært og besøkt et barnehjem for spedbarn mellom 0 og 2 år som heter Chrisis Nursery. Navnet sier sitt, barna her har alle svært kritiske historier. Men de hadde det heldigvis veldig godt der! Barna som bodde der var stort sett foreldreløse, men noen også forlatt av foreldrene sine. En av guttebabyene der, døpt Love (på chichewa) av barnehjemspersonalet, var fysisk og psykisk utviklingshemmet. Moren hans hadde forlatt ham hos en ukjent kvinne i en sykehuskø ved å be henne om å holde sønnen hennes mens hun gikk på toalettet. Hun kom aldri tilbake. 

Vi fikk leke med babyene, holde de, mate de og kose med de. De var så uforskammet nydelige at det var like før jeg puttet en i veska og tok med meg hjem! Men gjorde ikke det, altså. Bare nesten...

Meg og lille Peter på Chrisis Nursery, Ministry of hope.

Peter er ca 6 måneder gammel:)

Mye på en gang, dette! Nå skjønner dere hvordan jeg har det;)

Vi blogges!

- Junie

Tyveri og safari i Zambia!

Nå er det jammen lenge siden jeg har blogget! Jeg vet ikke helt hva det kommer av, jeg hadde jo så lett for å blogge de første ukene. Jeg ble inspirert av hver minste lille ting – bare en liten kommentar kunne inspirere et nytt innlegg. Det er nesten litt fælt å si det, men jeg lurer rett og slett på om jeg har blitt vant til å være her. Det er dagligdags å se barn uten sko og i møkkete, fillete klær som tigger inn gjennom bilvinduet etter småpenger, utslitte, gamle menn langs veikanten med forkrøplede bein som ikke kan gå, de utallige leirhyttene med stråtak langs veiene og stanken av urin og avføring hver gang vi passerer skurene som fungerer som toalett. Og det er begrenset hvor mange ganger det er gøy å lese om de samme tingene på en blogg også... Men dagene går, eller de suser avgårde. Siri og jeg ble i dag faktisk oppmerksomme på hvor liten tid vi har igjen. I morgen er det allerede onsdag, og hver eneste dag denne uka har vi opplegg etter skolen. I dag var vi for andre gang på Girls Promotion Club etter skolen, en klubb for jenter hvor de lærer å sy, strikke, lage mat, stelle hus og syke slektninger, danse og synge. Girls Promotion kunne jeg snakket om i det vide og det brede, og det kommer jeg sikkert til å gjøre når jeg kommer hjem også! Men for denne gangen ble det kortversjonen;) I morgen skal vi på forballtrening med utvalgte elever fra praksisskolene våre. To elever, en jente og en gutt, fra hver skole er valgt ut for å representere de offentlige skolene i en fotballkamp mot den private skolen Bambino. Denne kampen finner sted på Bambino etter skolen på torsdag, og fredag skal vi til SOS Barnebyer etter skoletid før det bærer avgårde på disco med Robert fra Bambino og vår rektor John! Lørdag skal vi til lake Malawi for siste gang, så vi drar i gryinga og kommer hjem utover dagen. Siste dagen denne uka skal vi få lov til å være med vår naturfaglærer «Tito» på hans local church – en skikkelig gospelkirke! Så da er det fram med danseskoa, kameraet og lommeboka. Vi har nemlig blitt fortalt at det ved en merkelig sammentreff ofte er tema «Innsamling til de fattige» hver gang vi nordmennene gjester gudstjenester her. ;)

Helgen som var dro vi til Zambia på safari, og det var jammen litt av en opplevelse! Avreise skulle være kvart over åtte på fredag morgen, så vi hadde pakket kvelden i forveien. Lang historie kort kom vi avgårde klokka ni, fordi Elise og Helle hadde hatt innbrudd på rommet sitt under frokosten! Hell i uhell ble de bare frastjålet mobilene sine med afrikanske simkort, alt annet var låst ned i koffertene fordi vi skulle reise på safari. Kvelden før hadde nevnte jenter faktisk vært hos hotellpersonalet og rapportert om to mistenkelige menn som ruslet rundt på hotellet og oppførte seg veldig rart. Helle forteller:

«Torsdag sjekket to mørke menn inn på Korea Garden Lodge. En av disse gikk frem og tilbake i gangen vår hele ettermiddagen og kvelden. Business fortalte han at han drev med, - sheepbusiness! 

Han kom opp til noen av jentene, og kilte dem i hendene, kommenterte utseendet deres og hadde ingen form for sperre når det gjaldt jentenes intimgrenser.

De mange gangene vi møtte mannen i gangen, dro han en gammel klapptelefon opp til øret, og drev tydeligvis med business. Telefonen var svart både når han ringte og sendte meldinger..-jeg later som om jeg er important.

Etter litt for mange ubekvemme møter med mannen, bestemte vi oss for å snakke med resepsjonisten. Elise og jeg. På vei til resepsjonen møtte vi mannen, travelt opptatt med en svart tekstmelding. Til de to semi-engelsktalende resepsjonistene forklarte vi saken, at denne mannen virket mistenkelig glad i å vandre i gangen vår, fulgt opp av de ukomfortable konfronteringene. ”Point taken!” fikk vi som respons. På vei tilbake på rommet så vi mannen sitte utenfor hotelldøren sin, med hendene godt plantet litt for høyt oppe mellom beina. Fra hotellvinduet kunne vi se mannen sitte der en god stund, men vi tenkte at saken var ute av verden, dro gardinene for vinduene, som består av noen løse glassplater og myggnetting, og pakket og låste ned siste rest av verdisakene våre, klare for safari fredags morgen.

Morgenen etter, mens vi sto og gjorde oss klare til frokost, ringte romtelefonen. Elise svarte, men mannen i den andre enden skravlet i vei på chichewa. Hun forklarte at han måtte snakke engelsk for at hun skulle forstå, og mannen la brått på røret. Et kvarter seinere ringte telefonen igjen. Mannen jeg snakket med, fortalte sint på gebrokkent engelsk, at vi hadde ringt ham fra dette nummeret, på telefonen hans i Salima (to timers kjøretur fra Lilongwe). Deretter slang han på røret. 

Vi låste og forlot rommet for å spise frokost, og krasjet nesten med den ekle mannen utenfor døren vår. Han hilste pent, før han strente bortover gangen. Frokost ble inntatt, og tilbake på rommet hadde vi et kvarter til å pakke sakene, før bilen vår skulle kjøre oss til Zambia på safari. Vi samlet bagene våre, men det var noe som manglet. Begge mobiltelefonene våre var borte!

Leteaksjoner ble satt i gang, sjefene på hotellet ringte etter telefonene våre, men begge var slått av. I én time holdt de på, sa at de skulle etterforske saken, og beklaget på det sterkeste. Problemet vårt lå ikke i det at vi hadde mistet selve telefonene; - det som var ubehagelig var at noen hadde vært inne på rommet vårt, noen hadde rotet i sakene våre, når vi tenkte på at vi egentlig skulle ha vært på vei til Zambia, og skulle være borte i tre dager!

I dag ble Elise og jeg hentet inn på kontoret til Stanley, en av ansvarspersonene på Korea Garden. Han fortalte at de to mennene vi hadde rapportert, hadde sjekket ut rett etter at vi dro til Zambia. Han hadde fulgt etter disse ned til sentrum, og fått tak i én av mennene. Deretter hadde han dratt ham med seg tilbake til hotellet, og ventet der til politiet kom. ”They beat him, they beat him” sa Stanley ivrig, og laget klaskelyder med de store nevene sine. (Herregud, har politiet banket ham opp for et par bortkomne mobiltelefoner?!) Mannen hadde nektet for anklagene, men en annen politimann hadde visstnok kjent ham igjen fra tidligere avhør for samme ugjerninger. Han og kameraten er med i en tyvebande fra Tanzania, som har som profesjon å sjekke inn på fine hoteller, og stjele fra gjestene. Universalnøkkelen deres kom godt i bruk for denne hobbyen. 

Elise og jeg har måttet avgi hver vår skriftlige avhandling i dag, og den ene mannen sitter fengslet nede i gata her..

Case closed!»

Så etter en noe turbulent start på dagen, tok vi fatt på en nokså turbulent biltur... Og jeg som trodde veiene i Malawi var dårlige! Da vi krysset grensa til Zambia (etter mye om og men) , fikk vi noen skarve kilometer med asfalt før tidenes bumpy ride – i over fem timer. Snakk om å være lealøs i nakken etterpå! Men vel fremme på Marula lodge glemte vi fort såre nakker og rumper. Den vesle campen lå nydelig plassert ved en stor elv, full av flodhester og krokodiller, med et lite, sjarmerende svømmebasseng, bavianer rett utenfor dørterskelen og et veldig hyggelig og imøtekommende personale. Slitne etter den lange reisen, og etter å ha blitt proppet fulle av banansuppe, kyllingcurry og «crème brûlée» la vi oss i hyttene våre. Dagen etter startet tidlig. Halv seks møtte vi i resepsjonen, og klokka seks hoppet vi inn i safaribilene for vår første safari. Vi krysset Luangwa Bridge og kjørte inn i nasjonalparken South Luangwa National Park. Som på forrige safari åpenbarte det seg etter første sving et yrende dyreliv med impalaer, sebraer og en diger bøffel. Ikke lenge ut i safarien så vi vår første pulje med elefanter, og etter noe leting så vi også to digre sjiraffer som krysset veien rett foran bilen. Veldig rart å se alle disse dyrene i virkeligheten! Og etter mange timer titting, og en liten rast oppe på en høyde, vendte turen tilbake til campen. Der spiste vi (og en av de lokale bavianene) lunsj før vi brettet oss ut ved bassengkanten. Fy søren, så varmt det var! MYE varmere enn Malawi – og enda tettere luft. Så etter et par timer kastet vi bokstavelig talt inn håndklærne og tok en dusj før vi dro på safari nummer to. Nå SKULLE vi se løve, koste hva det koste ville. Og guidene våre gikk inn med hud og hår for at vi skulle få ønsket oppfylt. De kjørte etter fotspor og lukt(!), og etter en drøy times intens leting og lovende lyder så vi de. To løver, en hanne og en hunne, kom ruslende bekymringsløse over savannen, og la seg ned rundt 20-30 meter fra oss. Vi knipset som ville med kameraene, og løvene var helt uanfektet. Plutselig reiser hunnen seg, går bort til et stort tre og hopper opp! 300 kg muskler drarseg opp trestammen og setter seg midt oppe i trekrona. Bare noen sekunder etterpå følger hannen etter. Dette var visstnok veldig sjeldent å se – vi har jaggu safariflaks! Hvis ikke det bare er sånn de sier for å få oss dumme turister til å føle at vi har fått valuta for penga... Men han ene guiden ville ha bildene mine av løvene i treet og greier, og det fikk han – så det må vel ha vært noe i det de sa...?

Safarisjaføren vår var glad i å tråkke på gassen, og etter nok en bumpy ride og hundrevis av dyr senere, stoppet vi ved elva og så på solnedgangen, tok bilder og drakk øl. Jeg digger safarier.

Tidlig neste morgen ventet hjemturen, og det var verre enn jeg hadde husket. Så syv gode timer etter avreise var det ubeskrivelig godt å komme inn på hotellrommene våre igjen, og i dusjen. Og rimelig utslitte sørget vi for at det var stille i oppgang B på Korea Garden relativt tidlig søndag kveld...

Det var det jeg orket å fortelle om i dag. Jeg skal prøve å ta meg sammen litt på bloggefronten, men jeg lurer på om jeg la lista litt for høyt for meg selv med så mange blogginnlegg de første ukene! Hehe... Jeg har det iallefall veldig bra. Tiden går bare fortere og fortere, og jeg begynner å grue meg litt til hjemreise. Men jeg skal passe på å nyte alt jeg kan den siste halvannen uka! You only live once, så jeg kan ikke bruke den lille tiden her på å deppe over at jeg snart må hjem igjen. Dessuten skal det bli veldig godt å se dere igjen, jeg tenker på dere alle sammen hver eneste dag! Så kos dere på holka, jeg er snart tom for solkrem;)

PS: Begynner å bli lei av å syte over nettilgangen her, men to bilder var det jeg rakk å laste opp fra jeg kom hjem i dag frem til leggetid... MANGE bilder venter når jeg kommer hjem!:)

Så til neste gang:

Vi blogges! (Forhåpentlig innen jeg er hjemme igjen...)

- Junie

Mvuu Camp Lodge River Safari

Helgen var fenomenal! Vi dro avgårde tidlig lørdag morgen (avreisetidspunkt var satt til 0630, men etter Malawitid er det syv...), og var fremme på hotellet hvor vi skulle bli fraktet i båt til campen fra litt over ti. Hotellet lå rett ved elva, og overalt på hotellområdet stod det skilt som: «Beware of hippos and crocodiles! Swimming in the river is not allowed!» Jeg speidet utover elva så godt jeg kunne, men greide ikke å se tegn til hverken flode eller krokofanten, så vi satte oss ned på hotellrestauranten og bestilte litt lunsj. Vi fikk beskjed om at vi måtte vente med avreise til Mvuu Camp til klokka ett, ettersom vi skulle kjøre sammen med en annen gruppe turister som bodde på hotellet. Bittert, kunne sovet tre timer til... Men det var absolutt hyggelig å sitte på hotellet også, og det var så utrolig vakkert. Vi merket godt på lufta at vi var ved vannet, det var varmt og klamt. Så jeg tror alle trakk et lettelsens sukk da vi kom ut på vannet og fikk litt vind i håret.

Vel ute på vannet fikk vi hver vår oransje og svært moteriktige vest. Ikke at det hadde hjulpet hadde vi ramlet over bord... Da vi hadde kjørt ca 100 meter så vi den første «klynga» med flodhester. Herregud, så digre de er! De veier visstnok oppimot et tonn på det meste, og det sier litt når en fullvoksen elgokse normalt ikke veier mer enn 600 kg. Flodhestene ser klumpete og ugrasiøse ut, og de kan faktisk ikke svømme! Kjipt med tanke på at de bare kan holde pusten i 5-6 minutter og bor i vannet. Derfor holder de til på grunt vann, og når de skal sove hviler de hodene sine på hverandres kropper. Teamwork! De holder seg i vannet om dagen for ikke å bli skadet av solen, og rusler opp på land etter solnedgang og gresser. De digre og kraftige kjevene er i stand til å bite gjennom en krokodilles panser. Og tross i sitt mindre grasiøse ytre og korte bein, er de utrolig raske. Det er registrert flodhester som løper opp imot 48 km/t, som er en god del fortere enn mennesker. Fritt for ikke å møte på en sinna flodhest...

Mr. Hippo

Etter en ca tre kvarter lang båttur og ca hundre tusen flodhester, åpenbarte Mvuu Camp Lodge seg for oss som det rene filmsettet. I skråningen langs elva, mellom grønne planter og digre trær, lå det små trehytter som tatt rett 

ut fra en film. Båten vår tøffet inn til en liten trebrygge, og vi ble tatt imot av smilende safariguider. Vi fikk romnøklene våre og lempet tingene våre der før det bar rett til lunsj. Kylling og ris stod på menyen. Skjemaet var rimelig fullt, så vi rakk ikke mer enn å tygge og svelge siste bit før det bar avgårde på vår første safarirunde. Vi fordelte oss i to biler, syv i hver, så kjørte vi avgårde. Vi hadde ikke mer enn kjørt ut av parkeringsplassen før vi så både villsvin, aper og impalaer i fleng. Det var så sprøtt å se. Dette var jo bare noen hundre meter fra hytta vår! Og kameralinsene gikk varme allerede 30 sekunder ut i safarien. Vi kjørte i åpent landskap så vel som i tilnærmet regnskogterreng, før vi etter langt om lenge og lengre enn lagt kom frem til en diger odde hvor vi stoppet for å se på flodhestene og solnedgangen, og nyte en «halv kald». For en opplevelse.

Da mørket senket seg, bar turen hjem til campen igjen for treretters middag. Fulle av inntrykk og slitne etter dagens reise ble vi eksortert (merk: det var forbudt å bevege seg på området etter solnedgang uten eskorte) til hyttene våre. Siri har et ekstremt godt øye for kryp, og vi hadde ikke mer enn åpna døra før hun hadde lokalisert to salamandre, en edderkopp og diverse bevingede insekter - som jeg måtte uskadeliggjøre. Hehe... Deretter skjøv vi sengene inntil hverandre og krøp vi innunder myggnettingen vår, og etter eks antall fluemord la vi oss til og sove. Det var ikke bare lett. Snakk om lurveleven utenfor! Vinduene/veggene våre bestod kun av en tynn netting, og det hørtes nærmest ut som om alle insektene i verden la sin lit i å bråke mest mulig – rett utenfor hytta vår. På toppen av det hele lå vi jo rett ved elva, og flodhestenes plasking og ustoppelige grynting hørtes gjennom hele natten. Det var helt unikt. Vi fikk virkelig følelsen av å være midt i tykkeste jungelen.

Da klokka ringte halv fem neste morgen hadde både Siri og jeg allerede vært våkne i fem minutters tid, og vi lå bare og lyttet frem til klokka var kvart på. Da gjorde vi oss klare, og etter noe nøling våget vi oss utenfor døren og ruslet bort til campen. Vi traff heldigvis ingen sinte flodhester! Så bare det avgårde på gåsafari. Siri, Helle N, Anneli, Andrea og jeg hoppet inn i en jeep som vi delte med to engelsktalende turister, og så bar det avgårde. Det var helt magisk å kjøre gjennom landskapet i skumringen. Litt etter litt våknet dyrene til liv, og igjen så vi hundrevis av impalaer, fugler, vilsvin og aper. Plutselig kveler sjåføren motoren og lar bilen trille. «Rhino!» hvisket han ivrig. Alle satt musestille og fokuserte inn i buskene på høyre side, og riktignok; der stod det et stort, sort nesehorn! Stemningen var elektrisk. Vi så hvordan nesehornet ruslet langs veien før det krysset den bare nærmere tyve meter fra bilen. Den stoppet opp midt i veien, så løp den avgårde inn i bushen på den andre siden av veien på de stubbete beina sine. Wow! Dette nesehornet hadde visstnok rømt fra et inngjerdet reservat like ved, og det var svært sjeldent å se. Guiden vår var i ekstase, og mente at av de ni gangene han i sitt yrke hadde sett nesehorn her, så var dette den nest beste «sightingen» han hadde hatt. Snakk om flaks! Resten av turen og selve gå-delen av safarien ble nesten en nedtur etter dette, men det var absolutt en opplevelse å gå rundt i terrenget beskyttet av en mann med rifle, mens vi tittet på spor etter dyr og ulike planter. Vi var veldig fornøyde!

Naughty rhino

No Jimmy, no safari...

Etter frokost var det på'n igjen, og vi ble geleidet ned til brygga. Nå skulle vi på båtsafari. Her så vi enda flere flodhester, masse fugler, krokodiller og en stor flokk med elefanter som gresset ved elvebredden. Slitne og fornøyde bar turen tilbake til campen hvor vi hentet sakene våre, og satt oss i båten igjen for hjemreisen. Sjøluften og inntrykkene gjorde sitt, og jeg sovnet i sittende posisjon mesteparten av veien. (Unnskyld om jeg sikla på deg, Camilla!)

Elledille eller krokofant:)

Nå er vi tilbake i «hverdagen» igjen, med praksis og tilhørende opplegg. Dessverre har jeg klart å bli dårlig i magen igjen (som 70% av de andre jentene også...), og i skrivende stund sitter jeg og spiser risgrøt som jeg fikk servert på døra av en veldig søt dame i hotellpersonalet. Det skal visstnok være bra for magebesvær, sier hun. Kjip smak, men uten tvil verdt et forsøk. Må forresten kommentere hvor mye de bryr seg her nede når folk er syke, for da de fikk nyss om at jeg ikke var i form var de på døra med én gang – og de kom i puljer. På det meste hadde jeg tre mennesker her inne som lurte på hva som feilte meg og om jeg trengte å dra på sykehus. Jeg forsøte å forklare etter beste evne at det sikkert bare var bakteriefloraen her nede som var uvant for meg, men de virket ikke overbeviste. Helle, som har fått influensa, trodde de at hadde fått malaria og ville også sende henne på sykehuset. Take a chill pill, vi er bare i dårlig form...

Så nå skal jeg legge meg litt i fosterstilling og syns synd på meg selv til de andre kommer hjem fra skolene. Forhåpentligvis går det over i løpet av dagen, og jeg er klar for en ny frisk i morgen. Håper alle er friske der hjemme!

Fornøyd "safarier"

Vi blogges!

- Junie

Wave your flag

Denne uka har vi kommet i gang med undervisningen for fullt. Elise, Helle, Siri og jeg setter oss i bussen på morgenkvisten og kjører til praksisskolen vår: Mwenyekondo Primary School. Vi kommer mer og mer inn i rutinene, men vi merker også utfordringene med at alt er så ulikt fra hvordan ting gjøres hjemme. Det virker som om de afrikanske øvingslærerne våre til tider er litt skeptiske til oppleggene våre, men vi er jo fortsatt i innkjøringsfasen. De sier veldig sjeldent noe som helst om undervisningen vår, men i går fikk Helle og Elise tilbakemelding om at øvingslæreren deres mente det var for lett. Vi syns det er veldig vanskelig å vite hvilket nivå vi skal legge oss på, særlig med tanke på at det er aldersblandede klasser. Elevene her har like ulike individuelle forutsetninger som elevene vi har hjemme i Norge, og vi merker allerede at det er et stort sprik i kunnskapen de besitter. I går hadde vi engelsk første time; Helle og Elise i den ene klasse, og Siri og jeg i den andre. Oppleggene våre var identiske, og bygget videre fra det vi hadde dagen før. (Norwegian folk tales.) Vi hadde en oppgave hvor vi hadde plukket ut setninger fra et norsk eventyr vi hadde lest, nemlig «Askeladden som kappåt med trollet», og fjernet noen av ordene som de skulle fylle inn. Simpelt i utgangspunktet, og kanskje det læreren reagerte på, men det var likevel mange av elevene som ikke fikk det til. Er det likedan her som i Norge, eller kanskje verre? Blir det at mange av elevene sliter forbigått i stillhet bare fordi de bare kan ta år om igjen? Vi har sett noe av strykstatistikken her, og den er slettes ikke verst. Det er flere gutter som stryker enn jenter, men disse elevene får etter det vi vet om ingen spesiell oppfølging. Kan de ikke det de skal, virker det ikke som om det er lærernes problem. Dette har jeg lyst til å finne ut mer om.

Siri, meg, rektor John, Elise, Janne og Ingvil utenfor multipurpose 

hall'en som er bygget med norske midler. 

Men ellers denne uka har vi som sagt også undervist i faget «expressive arts». Det er uten tvil skoledagens høydepunkt! Nå har vi endelig fått brent Glow-låta over på en CD, og spiller fra en CD-spiller som gir godt med lyd ut i det store, overfylte rommet. Vi er nå ferdig med del tre av fire i dansen, og det går strålende. Elevene (og vi!) danser, roper og ler til vi er så svette at det renner av oss. Lufta blir rimelig tett inne det dette lokalet. I går fikk vi også besøk av de norske øvingslærerne våre Ola, Janne og Ingvil. Det var ingen bønn, og de fikk virkelig brynet seg på litt dansing de også. Jeg tror det var en rimelig intens opplevelse for dem å komme inn dit til over 130 elever som jublet og dansa rundt dem. Avslutningsvis satt vi på Shakira med «Waka waka» og K'Naan med «Wave your flag», som vi har gjort de siste gangene. Da er det bare kaos. Alle hopper rundt og synger og danser. Vi hører nesten ikke musikken, bare jubelen fra et hav av over hundre skrikende barn. Det er helt sprøtt. Og jeg tror nok øvingslærerne våre brukte litt tid på å summe seg igjen etterpå...

GLOW!

I dag har vi ikke hatt vanlig praksisdag. Eller, vi dro på skolen til vanlig tid og observerte de første timene. Men da klokka var ti bar det bort til lærerværelset; vi skulle på «village walking». Mwenyekondo Primary School ligger rett ved siden av Mweyekondo Village, hvor de aller fleste ungene på skolen er fra. Dette hadde vi gledet oss lenge til. Det skulle bli fint å se hvor elevene vi underviser bor, og hvordan de har det når de ikke er på skolen. Vi var forberedt på at det ville bli tøft og at vi ville se veldig mye fattigdom, og allerede da vi gikk ut av skoleporten slo stanken imot oss. Vi gikk langs muren rundt skolen, og noen få hundre meter bort til der landsbyen begynte. Langs den røde leireveien lå det masse søppel, og det ble bare mer og mer jo nærmere vi kom landsbyen. Vi rundet hjørnet, og brått var vi midt i det. Beboere flokket seg rundt oss, gamle som unge, og ville hilse og slå av en prat. Guiden vår var en mann som jobber på skolen, men som er oppvokst og bor i landsbyen, så han var på fornavn med omtrent alle – og vi fikk gå veldig i fred. Nå bor han hos foreldrene sine, ettersom kona hans døde for et års tid siden. Han sa ikke dødsårsaken, men alle tenkte nok dessverre sitt. De hadde ett barn sammen.

Mwenyekondo Village var virkelig noe man kan anse som «slummen». Toalettene var felles, og bare skur midt i gata hvor det var gravd hull i bakken. Det gjaldt å puste med munnen. Rundt oss var det gamle leirehus, hus av strå og pinner og tak av tørket gress (blikk om de var heldige) med plastikk under. Utenfor husene satt kvinner, menn og barn. De lagde mat eller ting de skulle selge, og på annenhvert gatehjørne kunne vi se kvinner som prosesserte maismel til produksjon av den vanligste lokale maten: nsima. Dette er en slags maismelsgrøt som består av dette melet og vann. En rimelig vitaminfattig diett, men den metter tydeligvis. De la maismelet ut på store stråmatter, antagelig for å tørke det. Enkelte steder så vi også slike stråmatter med en noe gulere og grovere masse. Jeg spurte hva dette var, og det viste seg at det var skallet på maiskornene som de brukte til å brygge lokalt øl på. I tider med hunger hendte det også at dette ble brukt til produksjon av mat, men det var visst ikke veldig godt. Vi ble tatt rundt i noe jeg tror var nesten hele landsbyen, og den var diger. Smale ganger mellom bygningene ledet frem til åpne plasser med flere hus og boder hvor de solgte selvplukkede nøtter, frukt og grønnsaker, nyslakta kjøtt og selvfisket fisk. Utenfor en av disse murhyttene satt det en dame som ribbet geitehoder og røyka de på bålet for å spise de senere. Det var et rimelig grotesk syn, men jeg prøvde å virke uanfektet ved å fortelle om at vi ikke så ulikt spiste såkalt smalahove i Norge. Etter mitt eget og jentenes ansiktsuttrykk å dømme, er ikke så sikker på om jeg overbeviste...

Smoked goat head.

Yummy!

Vi gikk til slutt forbi et sted hvor det satt tre kvinner under et tre. Guiden vår fortalte at de var tradisjonelle medisinkvinner som solgte røtter og planter og andre remedier for alle slags helseplager. Jeg hadde greid å nevne at jeg slet litt med magen den samme morgenen, og guiden foreslo at jeg burde kjøpe meg noen stilker som visstnok skulle hjelpe. Jeg avsto.

Jeg føler at ordene ikke strekker til her nede. Det er en helt unik situasjon. Det er jo sprøtt i seg selv bare det å bo sammen med tretten andre jenter i fem uker; vi spiser sammen, sover sammen, reiser sammen, underviser sammen, ler og gråter sammen – men i tillegg er vi i Afrika. Jeg føler at denne blogginga fungerer litt som terapi for meg. Jeg skulle gjerne snakket med dere alle sammen der hjemme, det blir jo litt enveiskommunikasjon med bloggen. Men det er godt å få det ut, og vite at dere der hjemme følger med. Jeg følger med jeg også! (På face, riktignok...) Men jeg blir veldig glad for oppdateringer fra hjemlandet, og god gammeldags gossip. Så skriv til meg på face eller send en mail om dere har noe å fortelle! Jeg tenker på dere hele tiden:)

Oppdateringer kommer iallefall her så ofte jeg orker og har tid:)

Vi blogges!

- Junie

25. januar 2011

Tenner lys for alle som strever for en bedre verden. 

Jokke, vi glemmer aldri!

Håp

Nå er jeg sliten. Dagene går i ett, og inntrykkene står i kø. I dag har vi hatt vår første ordentlige praksisdag! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så nervøs. Jeg er stort sett aldri nervøs før jeg har timer hjemme i Norge, men i dag var jeg virkelig det. Jeg vet nesten ikke hvorfor, for uansett hva vi sier og gjør er vi i lærernes og elevenes øyne helt supre. Jeg føler nesten litt på det, for alt vi gjør er liksom så «bra»! Det gjør også at i det minste jeg får en smule prestasjonsangst. Jeg vil jo leve opp til disse forventningene og yte det aller beste jeg kan for å tilføre noe nyttig. Men dagen i dag gikk overraskende bra! Vi hadde vår første lesson klokka 1030; Siri og jeg i standard 7A og Helle og Elise i 7B. Vi ønsket å bruke denne timen på å bli bedre kjent med elevene, og ville at de skulle bli bedre kjent med oss og hvor vi kommer fra. Vi fortalte om oss selv, hva vi het, hva vi likte og så videre, og en hel del om Norge og typiske norske ting og tradisjoner. Det var en helt spesiell følelse å for første gang stå foran en klasse på 66 elever som vi ikke deler morsmål med, og skulle være «Madams». Enkelte av elevene er jo ikke så mye yngre enn meg engang... Men det var så sprøtt å ha full fokus fra så mange elever, ingen sa et knyst så lenge vi hadde ordet. Om noen mot formodning glemte seg bort trengte vi bare å si «Quiet, please.» én eneste gang, om ikke en av de andre elevene allerede hadde hysjet for oss. Det har jeg i hele mitt liv, som både elev og lærer, ALDRI opplevd. Hva har de i vannet her nede??

Etter denne timen ruslet vi fire jentene bort til «the multipurpose hall». Her skulle vi ha såkalt «expressive arts» i den påfølgende timen, hvor vi skulle lære elevene Glow-dansen til Madcon. Vi gikk bort litt i forkant for å sette opp lyd og diverse, men dessverre hadde vi bare en bitteliten dockingstation til iPod tilgjengelig som Helle hadde hatt med seg fra Norge. Ikke et vondt ord om docken, altså! Men lyden bar vel ikke veldig godt i den digre murhallen – særlig ikke med nesten 150 dansende elever der inne. Men fantastisk veloppdragne som de er gikk det aldeles fint! Vi bare forklarte at for å høre musikken må alle være helt stille mens vi danser. Så enkelt og greit: Da var de det. Men for et syn! Alle disse nydelige ungene smilende og dansende - og fnisende – sikkert over hvor rare vi jentene så ut når vi danset. Men vi koset oss så veldig med det! Vi danset og svettet og lo, og det virket som om ungene syntes det var minst like gøy. Og da tiden var ute var målet for timen absolutt oppnådd: Alle de 132 elevene kan nå første del av dansen!

Full av energi og godt mot satt vi oss i bilen tilbake til hotellet. Vi myldret av ideér til nye undervisningsopplegg, og gledet oss stort til neste dag. Vi ankom hotellet, tok en kjapp men ekstremt etterlengtet dusj og gikk så ned i hotellrestauranten for å møte en Malawisk kvinne som rett og slett var skoleinspektør for hele Lilongwe. Jeg hadde aldri gjettet det om jeg så den lille, frodige damen på gata! Men det ble en kjapp hilsen, for vi hadde en avtale med et barnehjem klokken tre. Alle jentene gravde dypt i de medbragte koffertene med ting vi ønsket og gi bort, og vi lastet japse-tralla vår med et ukjent antall poser og bager. (Som om den bussen ikke er trang nok fra før! Men – der det er husrom osv...)

Da vi ankom portene til barnehjemmet ante vi ikke hva vi kunne vente oss. Det eneste vi visste var at det var et barnehjem for jenter fra 8-16 år. Så da portene åpnet seg så vi et beskjedent murbygg med disse bokstavene: Tilinanu. Dette betyr ganske enkelt «Vi er med dere» på chechewa.

Vi parkerte på den rødstøvete skoleplassen, og en gulkledd, beskjeden dame kom og tok imot oss. Hun håndhilste på alle og takket for at vi kom. Dette var bestyrerinnen av barnehjemmet. Hun driver dette barnehjemmet sammen med sin mann på heltid. Med andre ord: de har ikke jobber hvor de tjener penger, de tjener ikke penger på driften av barnehjemmet for de får ikke noe som helst statsstøtte. Ironisk med tanke på at det er staten som plasserer ungene i ulike hjem ettersom hjemmene har kapasitet, og for å øke kapasiteten trengs det jo ressurser... Men på mirakuløst vis får de hjulene til å gå rundt på Tilinanu, og bidragsyterene er veldedighetsorganisasjoner og lokale kirker som for det meste donerer mat.

The girls

Vel, vi fikk komme inn, og der stod det 35 vakre jenter med de største øynene du kan tenke deg, uten å lage en lyd. Da vi omsider fikk satt oss ned på en gruppe oppstilte «kongestoler» (som vi nå begynner å bli ganske vant til), var det slutt på freden. Jentene sang og danset og ønsket oss velkommen, og på gleden de viste kunne man aldri gjettet hva mange av de har vært gjennom. En sang som festet seg spesielt godt til minnet hadde følgende tekst: «My desire, your desire, our desire is to be educated.» They sure know how to pick a crowd... Jeg har filmet mye av dette som jeg kommer til å legge ut så fort jeg kommer hjem og har bedre nettilgang.

Igjen presset tårene seg på. Disse jentene var som oss. De var bare jenter. Jeg har aldri hatt det sånn her før. Det er så utrolig rart å se disse tingene som man hører om på film, i bøker og dokumentarer helt på ekte. Å ta disse jentene i henda, å se dem i øya og vite hvor mye vondt de har opplevd i oppveksten. At vi var de som satt på stolene, og ikke var de som underholdt, er jo egentlig bare en tilfeldighet. De er bare jenter - akkurat som oss - og det er ingen grunn til at det ikke like godt faktisk kunne vært meg... Som sagt: takknemlighet får en helt ny betydning.

Det var en av de tøffeste opplevelsene jeg har hatt her nede så langt. Jeg brukte lang tid på å komme meg igjen, og er vel egentlig ikke helt sikker på om jeg har det enda. Men jeg har også håp. Disse jentene har fått en ny mulighet i livet; de har noen som tar vare på dem, en slags familie, og de går alle på skolen. Forhåpentligvis går de en lys fremtid i møte.

Det er masse jeg kunne fortalt om dette møtet, blant annet overrekkelsen av tingene vi hadde med hvor jentene ble stilt opp på rekke av bestyreren for at vi skulle få tatt bilder. Akkurat som om det var prisen de måtte betale for å motta disse gavene. «Sånn! Smil og vær takknemlige!» Det likte jeg dårlig. Men jeg kunne virkelig tenke meg å dra tilbake en dag – uanmeldt – og kanskje ha med noen baller eller sånn og bare leke med dem. Vi er jo likeverdige! De skal ikke stille seg under oss på noen som helst måte bare fordi vi har en fet lommebok. Om noe er det vi som skal stille oss under dem. For renere hensikter, mengde medmenneskelighet og ønske om å leve skal man lete lenge etter. Dette er gode personer, gode medmennesker. Og det er ikke noe verden trenger mer. Det er med ydmykhet og stolthet at jeg kan si at jeg føler at jeg har lært noe av disse jentene. Takk!

"Jeg opplever at mennesker som ikke har noe kan ha lettere for å gi, enn vi som har mye og er redd for å miste." - Liv Ullman

Nå trenger jeg å sove litt, i morgen er det på'n igjen. Dette var bare mandag...

Happiness, love, hope...

Vi blogges:)

- Junie

Rainy days revisited

Dagene går. I skrivende stund sitter jeg og Siri på hver vår seng på hotellrommet med hver vår datamaskin og koser oss med godis og musikk. Det er regntid her nede i januar så det kommer en skyll i ny og ne, og da er det godt å krype inn på rommet, sitte litt alene med tankene sine og lytte på regnet som treffer takrennene med en dyssende rytme utenfor vinduet. Vi tøyser og tuller mye, men vi har en tendens til å bli dype og sofistikerte innimellom...;)

Den første uka nærmer seg slutten, og vi sitter allerede igjen med en haug inntrykk og er mange erfaringer rikere. I dag og i går har vi vært på observasjon i klassen vi skal undervise i; Siri og jeg i ett rom og Helle og Elise i det andre. Vi er utplassert i «standard 7 A and B». Dette tilsvarer derimot ikke nødvendigvis 7.klasse slik vi ser på det hjemme, ettersom klassene her er aldersblandede. I klassen til Siri og meg er det learners fra 10 til 16 år. Noen har kanskje «dumpet», noen droppet ut og kommet tilbake eller i enkelte tilfeller kanskje ikke begynt på skolen da de skulle. Fagene de har her nede er også rimelig ulike fra hva vi lærer på skolen i Norge. Noen er de samme, som science (naturfag), english, social education (samfunnsfag) og mathematics. Men her i Malawi vektlegges det veldig sterkt å lære ting på skolen som man har nytte av i dagliglivet. De har fag som agriculture (jordbruk) og life skills. I life skills lærer de om ting som HIV og AIDS og divesre andre kunnskaper det er særdeles viktig å inneha for å fungere i dagliglivet her nede. All undervisning foregår på engelsk, sett bort ifra chechewa – morsmålsfaget – som naturlig nok foregår på chechewa. Å sitte i life skills-timen i dag var en rørende opplevelse. De hadde om «How to support the less priveliged». Altså hvordan man kan hjelpe de som er mindre priviligerte enn dem selv. Da fór tankene mine avsted til Norge, hvor de fleste av oss har mer enn nok med oss selv i vår travle hverdag. Her satt disse lutfattige barna og ramset opp måter å hjelpe de i samfunnet deres på som ikke var så heldige som de. Og dere kan tenke dere at de som «made the list» over hvem som var mindre priveligerte var ikke veldig pen. Læreren spurte elevene om de hadde noen eksempler, og de sa enker/enkemenn, gatebarn, foreldreløse, eldre, syke og såkalte «sex workers». Her fikk jeg meg en liten «støkk», for da det sisnevnte forslaget kom opp sa lærerinnen at det kun gjaldt om det var barn. Voksne sex workers didn't make the list. Vel, de kommer med på min...

I dag fikk vi også være med på en time som var mer praktisk. I gårsdagens science-time snakket de om materialer, og fikk i hjemmelekse å ta med materialer som de kunne lage leker med. Så i dag hadde de med seg bomull, leire, ståltråd og sysaker som de kunne lage lekesaker med. Da timen begynte gikk vi ut i skolegården, og femten unger sloss om å bære ut stoler for Siri og meg. Sola stekte og vi søkte ly i skyggen av et mangotre. Der satte ungene seg ned og begynte å arbeide flittig med små figurer, krukker, bamser, dukker med tilhørende dukkehus og små biler og lignende. De var utrolig kreative! En gutt lagde til og med en fløyte som spilte én tone. Tenk å finne ting i naturen, som leire ved bekken, og lage seg alle mulige slags leker av det! Vurderer sterkt å adoptere litt av denne mentaliteten når jeg en gang i fremtiden oppdrar mine egne barn! Japse-Siri og japse-Junie gikk jo i kjent stil rundt og tok bilder av dette, og noen av ungene fikk den fikse idéen å lage seg kamera av leiren sin og skulle ta bilde av oss. En gutt jeg tidligere hadde tatt bilde av kom løpende bort til meg sjenert og litt fnisete med sitt «kamera», og sa han ville ta bilde av meg. Linselus som jeg er, stilte jeg meg opp og poserte etter beste evne - noe som ga rungede latter hos ungene rundt. Fantastisk gøy:) Dessuten lærte jeg litt chenchewa av en gutt som satt under mangotreet, og jeg lærte han litt norsk. Flaut å si det, men han var mye flinkere enn meg...

Smile to the camera!

Dagen i dag har vært helt super! Vi ble hentet av sjåføren vår da dagen var over og ble kjørt hjem på hotellet. Der fikk vi slappet av en times tid ved bassenget, før vi satt oss i japse-minibussen vår og turet avgårde til Sunbird Capitol Hotel. En kort kjøretur fra hotellet gjennom bybildet og forbi noen fattige strøk, åpenbarte denne resorten seg – og igjen blir jeg oppmerksom på de ekstreme kontrastene i Malawi. Vi ble møtt av digre porter med vakter, og store vakre planter dekorerte hele området rundt en gigantisk luksuriøs bygning innenfor. Lobbyen var som tatt fra et hvilket som helst fem-stjerners hotell i Europa, og personalet var dresset opp i rene, nystrøkne og ikke minst 'størrelsepassende' klær. Det er det sjeldent å se her nede. Vi ble ledet ut på baksiden av hotellet, og det åpnet seg en liten oase med et digert, turkist badebasseng i sentrum. Vi boltret oss ut på de tilhørende solsengene, og la oss i vater der frem til lunsj. Det smakte forresten utrolig godt. Det var deilig å få servert mat som ikke smaker som absolutt alt annet på menyen, som det har en tendens til å gjøre her nede. Men så åpnet himmelen seg. Regnet fosset ned som om noen stod med hageslangen på full guffe på hotelltaket og siktet ned på oss. Heldigvis fikk vi søkt ly i en liten sittegruppe under en parasoll. Så gikk turen hjem. Mette, slitne og fornøyde veltet vi inn på rommene våre, og her har iallefall jeg vært siden. Så i dette innlegget blir det litt bilder også! :)

I morgen skal vi en tur til Lake Malawi igjen! Krysser fingrene for at himmelen snart er tom. Kan ikke skjønne noe annet...

Kos dere i snøværet! Jeg skal tenke på dere når jeg ligger langstrakt på stranda i morgen... ;)

Vi blogges!

- Junie

Feel free!

Hvor skal jeg begynne... Den ene dagen er bare sykere enn den andre. I dag har vi som sagt besøkt de tre siste praksisskolene; Bambino, Chatuwa og Mwenyokondo. Dagen begynte som alle de andre dagene har gjort. Vi står opp rundt halv syv, gjør oss klare og spiser frokost ved bassenget. (Lurer på når jeg kommer til å bli lei egg... Priser meg lykkelig for at det ikke har skjedd enda!) Vi fikk tatt det daglige inntaket av medisinske remedier mot malaria og fordøyelsesproblematikk, og satt oss i japse-bussen vår. Jeg hadde vært veldig flink og satt kameraet mitt til lading kvelden før, men hadde ikke vært så flink at jeg husket å sette batteriet inn i kameraet igjen... Og det oppdaget jeg først da vi ankom Bambino Primary School. Sweet. Så jeg har gått omkring med et fullstendig ubrukelig to-kilos speilreflekskamera rundt halsen i hele dag. Det verste var vel ikke egentlig at det var kjipt å gå og bære på, men det har vært så vanvittig mye å ta bilder av i dag! Men heldigvis hadde jo alle de andre jentene med seg kamera, og har lovet at jeg skal få noen av de:)

Første skole vi besøkte var som sagt Bambino. Dette er en privatskole, noe som merkes ekstremt godt. Skolen lå i et uvanlig fint strøk til å være i Lilongwe, og bygningene, klasserommene og inventaret var omtrent tilnærmet norsk standard. Vi fikk høre at prisen for å gå på denne skolen var omtrent 1000 kr i måneden, og det er et tankekors når, som jeg har nevnt tidligere, den gjennomsnittlige dagsinntekten er på under 1 U$. Elevene hadde hver sin pult, klasserommene hadde bra med utstyr og hjelpemidler og de hadde datarom med skikkelig fine datamaskiner - og alle fungerte! Dessuten så du ekstremt godt på ungene at alle kom fra møblerte hjem... Skolen er ikke bare vanlig skole, men er også for noen av elevene et internat. Altså de blir sendt på skolen og bor der. Skolen hadde også en barnehageavdeling (nursery) for barn under skolealder. Der var det jo utrolig mange nydelige barn, og jeg kjente jeg var en smule bitter for at jeg var kameraløs. Men vi fikk iallefall en rundtur i de fleste klasserommene, vi presenterte oss og elevene fikk stille spørsmål. Igjen merket vi godt at det var en privatskole da en snerten liten fjerdeklassejente spratt opp og lurte på «what currency we used» (Currency = valuta). Flere av oss studentene ble jo til og med brått usikker på om den glosa hadde kommet med på gloseprøvene vi hadde hatt. Elevene der snakket fra tidlig alder veldig bra engelsk, og de ble også undervist i fransk – noe som ikke er tilfelle på noen av de andre offentlige skolene. Det var veldig 'behagelig' å være på Bambino. Vi så ikke noe sult eller fattigdom, sett bort i fra at noen av de lokale fengselsfangene var satt til å slå de uendelige kvadratmeterne med plener og fotballbaner. Her var det ikke like mange inntrykk på samme måte som på de andre skolene, men vi fikk øynene veldig opp for hvor store kontrastene er her i Malawi. Ressursfordelingen her i landet kan kanskje sammenlignes litt med verdensbildet; en liten prosentandel av befolkningen sitter med en ekstrem høy andel av ressursene. Det virker for meg helt feil. Men vi gjorde oss i ferdig med besøket, og det var veldig hyggelig å være der.

I mangel på bilder fra i dag er dette fra i går da vi besøkte de andre skolene.

Det står ikke på gjestfriheten!

Videre dro vi til neste skole; Chatuwa. Rektoren på denne skolen heter Christon, og er vår kontaktperson, organisator og altmuligmann. Han er en ekstremt dyktig, ydmyk, målbevisst og ikke minst hyggelig person. Han ble faktisk 'headhunted' til denne rektorjobben for å rydde opp litt i sysakene – og det hadde han virkelig greid! For en skole! Den er jo offentlig som alle de andre skolene (med unntak av Bambino), og ikke nødvendigvis i noen bedre materiell stand. Men alt var så 'på stell', og det hersket en slags harmoni innenfor portene både blant lærere og elever. En god leder har tydeligvis veldig mye å si, og jeg vil tro at vi som fremtidige klasseledere virkelig har noe å lære av denne utrolige mannen. Som på de andre offentlige skolene flokket elevene seg rundt bilen da vi kom; ivrige, nysgjerrige og som alltid glade. Vi ble vist rundt og fikk hilse på mange klasser, før vi omsider ble ledet til en liten gresslette bak skolen. Og gjett hva: HER SKULLE VI FÅ PLANTE HVERT VÅRT EGET LILLE TRE! Så nå har jeg et tre som er bare mitt (nesten) stående på vakre Chatuwa Primary School i Lilongwe. Jeg er vel heldig!:) Etter denne lille seremonien ble vi tatt med til multipurpose-hall'en. Det vil si en slags aula/hall som blir brukt til alt mulig forskjellig. Her ble vi geleidet opp på en avsats i ene enden av rommet som jeg kanskje ville gjettet var scenen, men her skulle altså vi sitte og se på elever fra skolen opptre for oss! Jeg følte meg veldig på 'utstilling' der vi satt på rekke og rad på disse gulbrune plaststolene, og vi ble nærmest behandlet som kongelige. De har jo som sagt ikke mye, men deler på det de har og er svært stolte av det. Og vi fikk brus og kjeks og småkaker. Jeg følte det nesten litt vemmelig, for utenfor vinduene og klemt inn i døråpningene stod hundrevis av unger som hverken en ussel kjeks eller lov til å komme inn. Og der satt vi på vår høye hest og gomlet i oss og fikk servert show spesielt tilegnet til oss. Men denne følelsen ble fort overskygget av alle de følelsene som boblet opp da ungene kom dansende og syngende inn i rommet til lyden av afrikanske bongotrommer. Vi ble fullstendig tatt på senga alle man, det var en så utrolig sterk opplevelse. De sang og danset og vrikket på rumpene som bare afrikanere kan så svetten piplet. Og igjen disse smilene, disse store øynene og denne gleden over bare det å se oss og få lov til å vise frem sitt for oss. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men jeg tror rett og slett bare alle inntrykkene fra de foregående dagene og denne bare akkumulerte seg og eksploderte da vi fikk se dette. Jeg satt og konsentrerte meg for harde livet om ikke å begynne å gråte, men til ingen nytte. Tårene sildret. Av glede tror jeg, jeg vet ikke. Men det var en helt ekstrem opplevelse. Det gjorde ikke saken bedre da jeg tittet mot høyre og så at Cathrine var laaaangt foran meg på tute-toget, hadde gitt opp kampen for lengst og bare storhulket. (Eller litt hjalp det, for jeg trodde jeg var den eneste.) Men neida. Og langs rekka var det rene dominoeffekten, og vi endte med å holde det tutekoret. Stakkars elevene trodde det var noe galt og at vi var misfornøyde, og vi prøvde på gebrokkent, snufsende engelsk å forklare at vi bare var rørt og syntes det var veldig fint. Vi fikk tatt dem i henda og takket for et fantastisk show. Det var en helt utrolig opplevelse.

Så bar det tilbake til bilene våre, og det var som vanlig så vidt vi kom frem. Alle disse små, vakre barna som bare rekker oss til livet flokket seg rundt oss og ville ta oss i henda, hilse og selvfølgelig bli tatt bilde av. Superkjendisfølelsen har enda ikke gitt seg.

Da vi var kommet ut av skolegården var det en merkelig stemning i bussen, og alle pratet om det de hadde følt og tenkt. Det var godt også, men vi var bare helt fullstendig tomme i hodet. Helt fjerne på en måte. En veldig rar følelse. Og igjen disse kontrastene: Vi kjørte da rett til Four Seasons Hotel for å spise lunsj. Igjen tar vi av en eller annen rød sandvei, og det åpner seg en oase rundt oss. Det var helt utrolig vakkert, som tatt ut av Avatar eller noe. Med fossefall, fiskedammer, enorme trær og blomster som jeg ikke trodde eksisterte i virkeligheten – i 3D. Vi får virkelig brukt hele følelsesspekteret vårt her nede! Men vi fikk i oss mat og turet videre til neste – og siste – praksisskole, nemlig den Elise, Helle, Siri og jeg skal være på. Jeg husker jeg tenkte «Ja, ja. Dumt vi fikk oppleve Chatuwa først, alt må jo bli en skuffelse etter det.» Og så kom vi frem til der vi skulle ta av fra hovedveien, og jeg fikk helt sjokk. Av all slummen og fattigdommen vi har sett var dette absolutt det verste jeg hadde sett der nede. Husene var strå og blikkplater hvor hullene kanskje noen steder var tettet av søppel. Ungene som gikk i gata hadde veldig dårlige om i hele tatt noen som helst klær, og maisplantasjen var rett og slett i søppeldynga. Men etter noen hundre meter kom vi til en port, og da den åpnet seg kom vi inn på et nydelig område med trær og mer forseggjorte bygninger: Mwenyokondo Primary School. Fra administrasjonsbygningen lød det afrikanske rytmer, og vi ble tatt i mot med åpne armer og store smil. De var så glade for å se oss, og lærerne våre fikk blomster i knappehull og buketter. En av jentene fra skolen hadde fått i oppgave å sette på disse blomstene og å gi Marianne (den ene læreren vår) en blomsterbukket, og da hun skulle overrekke denne buketten satt hun seg helt ned på knærne og så ned da hun ga den. Og igjen kom denne følelsen av å være kongelig eller noe opp til overflaten. En de ønsket oss igjen velkommen, og ledet oss inn på kontoret. Elise, Helle, Siri og jeg ble sittende igjen der inne sammen med lærerne for sjuende trinn, som skal være våre mentorer og praksislærere. Vi satt en stund og pratet med dem om de kommende ukene og våre forventninger, før vi ble ledet ned i deres multi-purpose hall. Her satt alle de andre allerede, og det var tale på tale fra ørten forskjellige lærere, kommunearbeidere, rektor osv. Etter alle disse talene fikk vi enda et show av elevene med sang og dans, men nå hadde vi heldigvis grint fra oss. Deretter ble vi oppfordret til å reise oss, for nå skulle vi også danse! Og det gjorde vi – alle sammen. Tor Arne og Eystein ledet ann, og alle de lokale lærerne hang seg på. Fy søren, det var gøy!!

Er masse mer jeg kunne fortalt, men det måtte nesten bli sånn her. Klokka er mye og jeg må sove, vi skal tross alt i praksis i morgen for første gang! Bare observering riktignok, men likevel.

Så jeg får eventuelt føye til mer siden, selv om jeg egentlig kan se for meg at jeg har nok av annet å fortelle...;) 

 

Feel free!

Vi blogges!

- Junie