Dagene går. I skrivende stund sitter jeg og Siri på hver vår seng på hotellrommet med hver vår datamaskin og koser oss med godis og musikk. Det er regntid her nede i januar så det kommer en skyll i ny og ne, og da er det godt å krype inn på rommet, sitte litt alene med tankene sine og lytte på regnet som treffer takrennene med en dyssende rytme utenfor vinduet. Vi tøyser og tuller mye, men vi har en tendens til å bli dype og sofistikerte innimellom...;)
Den første uka nærmer seg slutten, og vi sitter allerede igjen med en haug inntrykk og er mange erfaringer rikere. I dag og i går har vi vært på observasjon i klassen vi skal undervise i; Siri og jeg i ett rom og Helle og Elise i det andre. Vi er utplassert i «standard 7 A and B». Dette tilsvarer derimot ikke nødvendigvis 7.klasse slik vi ser på det hjemme, ettersom klassene her er aldersblandede. I klassen til Siri og meg er det learners fra 10 til 16 år. Noen har kanskje «dumpet», noen droppet ut og kommet tilbake eller i enkelte tilfeller kanskje ikke begynt på skolen da de skulle. Fagene de har her nede er også rimelig ulike fra hva vi lærer på skolen i Norge. Noen er de samme, som science (naturfag), english, social education (samfunnsfag) og mathematics. Men her i Malawi vektlegges det veldig sterkt å lære ting på skolen som man har nytte av i dagliglivet. De har fag som agriculture (jordbruk) og life skills. I life skills lærer de om ting som HIV og AIDS og divesre andre kunnskaper det er særdeles viktig å inneha for å fungere i dagliglivet her nede. All undervisning foregår på engelsk, sett bort ifra chechewa – morsmålsfaget – som naturlig nok foregår på chechewa. Å sitte i life skills-timen i dag var en rørende opplevelse. De hadde om «How to support the less priveliged». Altså hvordan man kan hjelpe de som er mindre priviligerte enn dem selv. Da fór tankene mine avsted til Norge, hvor de fleste av oss har mer enn nok med oss selv i vår travle hverdag. Her satt disse lutfattige barna og ramset opp måter å hjelpe de i samfunnet deres på som ikke var så heldige som de. Og dere kan tenke dere at de som «made the list» over hvem som var mindre priveligerte var ikke veldig pen. Læreren spurte elevene om de hadde noen eksempler, og de sa enker/enkemenn, gatebarn, foreldreløse, eldre, syke og såkalte «sex workers». Her fikk jeg meg en liten «støkk», for da det sisnevnte forslaget kom opp sa lærerinnen at det kun gjaldt om det var barn. Voksne sex workers didn't make the list. Vel, de kommer med på min... 
I dag fikk vi også være med på en time som var mer praktisk. I gårsdagens science-time snakket de om materialer, og fikk i hjemmelekse å ta med materialer som de kunne lage leker med. Så i dag hadde de med seg bomull, leire, ståltråd og sysaker som de kunne lage lekesaker med. Da timen begynte gikk vi ut i skolegården, og femten unger sloss om å bære ut stoler for Siri og meg. Sola stekte og vi søkte ly i skyggen av et mangotre. Der satte ungene seg ned og begynte å arbeide flittig med små figurer, krukker, bamser, dukker med tilhørende dukkehus og små biler og lignende. De var utrolig kreative! En gutt lagde til og med en fløyte som spilte én tone. Tenk å finne ting i naturen, som leire ved bekken, og lage seg alle mulige slags leker av det! Vurderer sterkt å adoptere litt av denne mentaliteten når jeg en gang i fremtiden oppdrar mine egne barn! Japse-Siri og japse-Junie gikk jo i kjent stil rundt og tok bilder av dette, og noen av ungene fikk den fikse idéen å lage seg kamera av leiren sin og skulle ta bilde av oss. En gutt jeg tidligere hadde tatt bilde av kom løpende bort til meg sjenert og litt fnisete med sitt «kamera», og sa han ville ta bilde av meg. Linselus som jeg er, stilte jeg meg opp og poserte etter beste evne - noe som ga rungede latter hos ungene rundt. Fantastisk gøy:) Dessuten lærte jeg litt chenchewa av en gutt som satt under mangotreet, og jeg lærte han litt norsk. Flaut å si det, men han var mye flinkere enn meg...
Smile to the camera!
Dagen i dag har vært helt super! Vi ble hentet av sjåføren vår da dagen var over og ble kjørt hjem på hotellet. Der fikk vi slappet av en times tid ved bassenget, før vi satt oss i japse-minibussen vår og turet avgårde til Sunbird Capitol Hotel. En kort kjøretur fra hotellet gjennom bybildet og forbi noen fattige strøk, åpenbarte denne resorten seg – og igjen blir jeg oppmerksom på de ekstreme kontrastene i Malawi. Vi ble møtt av digre porter med vakter, og store vakre planter dekorerte hele området rundt en gigantisk luksuriøs bygning innenfor. Lobbyen var som tatt fra et hvilket som helst fem-stjerners hotell i Europa, og personalet var dresset opp i rene, nystrøkne og ikke minst 'størrelsepassende' klær. Det er det sjeldent å se her nede. Vi ble ledet ut på baksiden av hotellet, og det åpnet seg en liten oase med et digert, turkist badebasseng i sentrum. Vi boltret oss ut på de tilhørende solsengene, og la oss i vater der frem til lunsj. Det smakte forresten utrolig godt. Det var deilig å få servert mat som ikke smaker som absolutt alt annet på menyen, som det har en tendens til å gjøre her nede. Men så åpnet himmelen seg. Regnet fosset ned som om noen stod med hageslangen på full guffe på hotelltaket og siktet ned på oss. Heldigvis fikk vi søkt ly i en liten sittegruppe under en parasoll. Så gikk turen hjem. Mette, slitne og fornøyde veltet vi inn på rommene våre, og her har iallefall jeg vært siden. Så i dette innlegget blir det litt bilder også! :)
I morgen skal vi en tur til Lake Malawi igjen! Krysser fingrene for at himmelen snart er tom. Kan ikke skjønne noe annet...
Kos dere i snøværet! Jeg skal tenke på dere når jeg ligger langstrakt på stranda i morgen... ;)
Vi blogges!
- Junie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar