Mvuu Camp Lodge River Safari

Helgen var fenomenal! Vi dro avgårde tidlig lørdag morgen (avreisetidspunkt var satt til 0630, men etter Malawitid er det syv...), og var fremme på hotellet hvor vi skulle bli fraktet i båt til campen fra litt over ti. Hotellet lå rett ved elva, og overalt på hotellområdet stod det skilt som: «Beware of hippos and crocodiles! Swimming in the river is not allowed!» Jeg speidet utover elva så godt jeg kunne, men greide ikke å se tegn til hverken flode eller krokofanten, så vi satte oss ned på hotellrestauranten og bestilte litt lunsj. Vi fikk beskjed om at vi måtte vente med avreise til Mvuu Camp til klokka ett, ettersom vi skulle kjøre sammen med en annen gruppe turister som bodde på hotellet. Bittert, kunne sovet tre timer til... Men det var absolutt hyggelig å sitte på hotellet også, og det var så utrolig vakkert. Vi merket godt på lufta at vi var ved vannet, det var varmt og klamt. Så jeg tror alle trakk et lettelsens sukk da vi kom ut på vannet og fikk litt vind i håret.

Vel ute på vannet fikk vi hver vår oransje og svært moteriktige vest. Ikke at det hadde hjulpet hadde vi ramlet over bord... Da vi hadde kjørt ca 100 meter så vi den første «klynga» med flodhester. Herregud, så digre de er! De veier visstnok oppimot et tonn på det meste, og det sier litt når en fullvoksen elgokse normalt ikke veier mer enn 600 kg. Flodhestene ser klumpete og ugrasiøse ut, og de kan faktisk ikke svømme! Kjipt med tanke på at de bare kan holde pusten i 5-6 minutter og bor i vannet. Derfor holder de til på grunt vann, og når de skal sove hviler de hodene sine på hverandres kropper. Teamwork! De holder seg i vannet om dagen for ikke å bli skadet av solen, og rusler opp på land etter solnedgang og gresser. De digre og kraftige kjevene er i stand til å bite gjennom en krokodilles panser. Og tross i sitt mindre grasiøse ytre og korte bein, er de utrolig raske. Det er registrert flodhester som løper opp imot 48 km/t, som er en god del fortere enn mennesker. Fritt for ikke å møte på en sinna flodhest...

Mr. Hippo

Etter en ca tre kvarter lang båttur og ca hundre tusen flodhester, åpenbarte Mvuu Camp Lodge seg for oss som det rene filmsettet. I skråningen langs elva, mellom grønne planter og digre trær, lå det små trehytter som tatt rett 

ut fra en film. Båten vår tøffet inn til en liten trebrygge, og vi ble tatt imot av smilende safariguider. Vi fikk romnøklene våre og lempet tingene våre der før det bar rett til lunsj. Kylling og ris stod på menyen. Skjemaet var rimelig fullt, så vi rakk ikke mer enn å tygge og svelge siste bit før det bar avgårde på vår første safarirunde. Vi fordelte oss i to biler, syv i hver, så kjørte vi avgårde. Vi hadde ikke mer enn kjørt ut av parkeringsplassen før vi så både villsvin, aper og impalaer i fleng. Det var så sprøtt å se. Dette var jo bare noen hundre meter fra hytta vår! Og kameralinsene gikk varme allerede 30 sekunder ut i safarien. Vi kjørte i åpent landskap så vel som i tilnærmet regnskogterreng, før vi etter langt om lenge og lengre enn lagt kom frem til en diger odde hvor vi stoppet for å se på flodhestene og solnedgangen, og nyte en «halv kald». For en opplevelse.

Da mørket senket seg, bar turen hjem til campen igjen for treretters middag. Fulle av inntrykk og slitne etter dagens reise ble vi eksortert (merk: det var forbudt å bevege seg på området etter solnedgang uten eskorte) til hyttene våre. Siri har et ekstremt godt øye for kryp, og vi hadde ikke mer enn åpna døra før hun hadde lokalisert to salamandre, en edderkopp og diverse bevingede insekter - som jeg måtte uskadeliggjøre. Hehe... Deretter skjøv vi sengene inntil hverandre og krøp vi innunder myggnettingen vår, og etter eks antall fluemord la vi oss til og sove. Det var ikke bare lett. Snakk om lurveleven utenfor! Vinduene/veggene våre bestod kun av en tynn netting, og det hørtes nærmest ut som om alle insektene i verden la sin lit i å bråke mest mulig – rett utenfor hytta vår. På toppen av det hele lå vi jo rett ved elva, og flodhestenes plasking og ustoppelige grynting hørtes gjennom hele natten. Det var helt unikt. Vi fikk virkelig følelsen av å være midt i tykkeste jungelen.

Da klokka ringte halv fem neste morgen hadde både Siri og jeg allerede vært våkne i fem minutters tid, og vi lå bare og lyttet frem til klokka var kvart på. Da gjorde vi oss klare, og etter noe nøling våget vi oss utenfor døren og ruslet bort til campen. Vi traff heldigvis ingen sinte flodhester! Så bare det avgårde på gåsafari. Siri, Helle N, Anneli, Andrea og jeg hoppet inn i en jeep som vi delte med to engelsktalende turister, og så bar det avgårde. Det var helt magisk å kjøre gjennom landskapet i skumringen. Litt etter litt våknet dyrene til liv, og igjen så vi hundrevis av impalaer, fugler, vilsvin og aper. Plutselig kveler sjåføren motoren og lar bilen trille. «Rhino!» hvisket han ivrig. Alle satt musestille og fokuserte inn i buskene på høyre side, og riktignok; der stod det et stort, sort nesehorn! Stemningen var elektrisk. Vi så hvordan nesehornet ruslet langs veien før det krysset den bare nærmere tyve meter fra bilen. Den stoppet opp midt i veien, så løp den avgårde inn i bushen på den andre siden av veien på de stubbete beina sine. Wow! Dette nesehornet hadde visstnok rømt fra et inngjerdet reservat like ved, og det var svært sjeldent å se. Guiden vår var i ekstase, og mente at av de ni gangene han i sitt yrke hadde sett nesehorn her, så var dette den nest beste «sightingen» han hadde hatt. Snakk om flaks! Resten av turen og selve gå-delen av safarien ble nesten en nedtur etter dette, men det var absolutt en opplevelse å gå rundt i terrenget beskyttet av en mann med rifle, mens vi tittet på spor etter dyr og ulike planter. Vi var veldig fornøyde!

Naughty rhino

No Jimmy, no safari...

Etter frokost var det på'n igjen, og vi ble geleidet ned til brygga. Nå skulle vi på båtsafari. Her så vi enda flere flodhester, masse fugler, krokodiller og en stor flokk med elefanter som gresset ved elvebredden. Slitne og fornøyde bar turen tilbake til campen hvor vi hentet sakene våre, og satt oss i båten igjen for hjemreisen. Sjøluften og inntrykkene gjorde sitt, og jeg sovnet i sittende posisjon mesteparten av veien. (Unnskyld om jeg sikla på deg, Camilla!)

Elledille eller krokofant:)

Nå er vi tilbake i «hverdagen» igjen, med praksis og tilhørende opplegg. Dessverre har jeg klart å bli dårlig i magen igjen (som 70% av de andre jentene også...), og i skrivende stund sitter jeg og spiser risgrøt som jeg fikk servert på døra av en veldig søt dame i hotellpersonalet. Det skal visstnok være bra for magebesvær, sier hun. Kjip smak, men uten tvil verdt et forsøk. Må forresten kommentere hvor mye de bryr seg her nede når folk er syke, for da de fikk nyss om at jeg ikke var i form var de på døra med én gang – og de kom i puljer. På det meste hadde jeg tre mennesker her inne som lurte på hva som feilte meg og om jeg trengte å dra på sykehus. Jeg forsøte å forklare etter beste evne at det sikkert bare var bakteriefloraen her nede som var uvant for meg, men de virket ikke overbeviste. Helle, som har fått influensa, trodde de at hadde fått malaria og ville også sende henne på sykehuset. Take a chill pill, vi er bare i dårlig form...

Så nå skal jeg legge meg litt i fosterstilling og syns synd på meg selv til de andre kommer hjem fra skolene. Forhåpentligvis går det over i løpet av dagen, og jeg er klar for en ny frisk i morgen. Håper alle er friske der hjemme!

Fornøyd "safarier"

Vi blogges!

- Junie

Wave your flag

Denne uka har vi kommet i gang med undervisningen for fullt. Elise, Helle, Siri og jeg setter oss i bussen på morgenkvisten og kjører til praksisskolen vår: Mwenyekondo Primary School. Vi kommer mer og mer inn i rutinene, men vi merker også utfordringene med at alt er så ulikt fra hvordan ting gjøres hjemme. Det virker som om de afrikanske øvingslærerne våre til tider er litt skeptiske til oppleggene våre, men vi er jo fortsatt i innkjøringsfasen. De sier veldig sjeldent noe som helst om undervisningen vår, men i går fikk Helle og Elise tilbakemelding om at øvingslæreren deres mente det var for lett. Vi syns det er veldig vanskelig å vite hvilket nivå vi skal legge oss på, særlig med tanke på at det er aldersblandede klasser. Elevene her har like ulike individuelle forutsetninger som elevene vi har hjemme i Norge, og vi merker allerede at det er et stort sprik i kunnskapen de besitter. I går hadde vi engelsk første time; Helle og Elise i den ene klasse, og Siri og jeg i den andre. Oppleggene våre var identiske, og bygget videre fra det vi hadde dagen før. (Norwegian folk tales.) Vi hadde en oppgave hvor vi hadde plukket ut setninger fra et norsk eventyr vi hadde lest, nemlig «Askeladden som kappåt med trollet», og fjernet noen av ordene som de skulle fylle inn. Simpelt i utgangspunktet, og kanskje det læreren reagerte på, men det var likevel mange av elevene som ikke fikk det til. Er det likedan her som i Norge, eller kanskje verre? Blir det at mange av elevene sliter forbigått i stillhet bare fordi de bare kan ta år om igjen? Vi har sett noe av strykstatistikken her, og den er slettes ikke verst. Det er flere gutter som stryker enn jenter, men disse elevene får etter det vi vet om ingen spesiell oppfølging. Kan de ikke det de skal, virker det ikke som om det er lærernes problem. Dette har jeg lyst til å finne ut mer om.

Siri, meg, rektor John, Elise, Janne og Ingvil utenfor multipurpose 

hall'en som er bygget med norske midler. 

Men ellers denne uka har vi som sagt også undervist i faget «expressive arts». Det er uten tvil skoledagens høydepunkt! Nå har vi endelig fått brent Glow-låta over på en CD, og spiller fra en CD-spiller som gir godt med lyd ut i det store, overfylte rommet. Vi er nå ferdig med del tre av fire i dansen, og det går strålende. Elevene (og vi!) danser, roper og ler til vi er så svette at det renner av oss. Lufta blir rimelig tett inne det dette lokalet. I går fikk vi også besøk av de norske øvingslærerne våre Ola, Janne og Ingvil. Det var ingen bønn, og de fikk virkelig brynet seg på litt dansing de også. Jeg tror det var en rimelig intens opplevelse for dem å komme inn dit til over 130 elever som jublet og dansa rundt dem. Avslutningsvis satt vi på Shakira med «Waka waka» og K'Naan med «Wave your flag», som vi har gjort de siste gangene. Da er det bare kaos. Alle hopper rundt og synger og danser. Vi hører nesten ikke musikken, bare jubelen fra et hav av over hundre skrikende barn. Det er helt sprøtt. Og jeg tror nok øvingslærerne våre brukte litt tid på å summe seg igjen etterpå...

GLOW!

I dag har vi ikke hatt vanlig praksisdag. Eller, vi dro på skolen til vanlig tid og observerte de første timene. Men da klokka var ti bar det bort til lærerværelset; vi skulle på «village walking». Mwenyekondo Primary School ligger rett ved siden av Mweyekondo Village, hvor de aller fleste ungene på skolen er fra. Dette hadde vi gledet oss lenge til. Det skulle bli fint å se hvor elevene vi underviser bor, og hvordan de har det når de ikke er på skolen. Vi var forberedt på at det ville bli tøft og at vi ville se veldig mye fattigdom, og allerede da vi gikk ut av skoleporten slo stanken imot oss. Vi gikk langs muren rundt skolen, og noen få hundre meter bort til der landsbyen begynte. Langs den røde leireveien lå det masse søppel, og det ble bare mer og mer jo nærmere vi kom landsbyen. Vi rundet hjørnet, og brått var vi midt i det. Beboere flokket seg rundt oss, gamle som unge, og ville hilse og slå av en prat. Guiden vår var en mann som jobber på skolen, men som er oppvokst og bor i landsbyen, så han var på fornavn med omtrent alle – og vi fikk gå veldig i fred. Nå bor han hos foreldrene sine, ettersom kona hans døde for et års tid siden. Han sa ikke dødsårsaken, men alle tenkte nok dessverre sitt. De hadde ett barn sammen.

Mwenyekondo Village var virkelig noe man kan anse som «slummen». Toalettene var felles, og bare skur midt i gata hvor det var gravd hull i bakken. Det gjaldt å puste med munnen. Rundt oss var det gamle leirehus, hus av strå og pinner og tak av tørket gress (blikk om de var heldige) med plastikk under. Utenfor husene satt kvinner, menn og barn. De lagde mat eller ting de skulle selge, og på annenhvert gatehjørne kunne vi se kvinner som prosesserte maismel til produksjon av den vanligste lokale maten: nsima. Dette er en slags maismelsgrøt som består av dette melet og vann. En rimelig vitaminfattig diett, men den metter tydeligvis. De la maismelet ut på store stråmatter, antagelig for å tørke det. Enkelte steder så vi også slike stråmatter med en noe gulere og grovere masse. Jeg spurte hva dette var, og det viste seg at det var skallet på maiskornene som de brukte til å brygge lokalt øl på. I tider med hunger hendte det også at dette ble brukt til produksjon av mat, men det var visst ikke veldig godt. Vi ble tatt rundt i noe jeg tror var nesten hele landsbyen, og den var diger. Smale ganger mellom bygningene ledet frem til åpne plasser med flere hus og boder hvor de solgte selvplukkede nøtter, frukt og grønnsaker, nyslakta kjøtt og selvfisket fisk. Utenfor en av disse murhyttene satt det en dame som ribbet geitehoder og røyka de på bålet for å spise de senere. Det var et rimelig grotesk syn, men jeg prøvde å virke uanfektet ved å fortelle om at vi ikke så ulikt spiste såkalt smalahove i Norge. Etter mitt eget og jentenes ansiktsuttrykk å dømme, er ikke så sikker på om jeg overbeviste...

Smoked goat head.

Yummy!

Vi gikk til slutt forbi et sted hvor det satt tre kvinner under et tre. Guiden vår fortalte at de var tradisjonelle medisinkvinner som solgte røtter og planter og andre remedier for alle slags helseplager. Jeg hadde greid å nevne at jeg slet litt med magen den samme morgenen, og guiden foreslo at jeg burde kjøpe meg noen stilker som visstnok skulle hjelpe. Jeg avsto.

Jeg føler at ordene ikke strekker til her nede. Det er en helt unik situasjon. Det er jo sprøtt i seg selv bare det å bo sammen med tretten andre jenter i fem uker; vi spiser sammen, sover sammen, reiser sammen, underviser sammen, ler og gråter sammen – men i tillegg er vi i Afrika. Jeg føler at denne blogginga fungerer litt som terapi for meg. Jeg skulle gjerne snakket med dere alle sammen der hjemme, det blir jo litt enveiskommunikasjon med bloggen. Men det er godt å få det ut, og vite at dere der hjemme følger med. Jeg følger med jeg også! (På face, riktignok...) Men jeg blir veldig glad for oppdateringer fra hjemlandet, og god gammeldags gossip. Så skriv til meg på face eller send en mail om dere har noe å fortelle! Jeg tenker på dere hele tiden:)

Oppdateringer kommer iallefall her så ofte jeg orker og har tid:)

Vi blogges!

- Junie

25. januar 2011

Tenner lys for alle som strever for en bedre verden. 

Jokke, vi glemmer aldri!

Håp

Nå er jeg sliten. Dagene går i ett, og inntrykkene står i kø. I dag har vi hatt vår første ordentlige praksisdag! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så nervøs. Jeg er stort sett aldri nervøs før jeg har timer hjemme i Norge, men i dag var jeg virkelig det. Jeg vet nesten ikke hvorfor, for uansett hva vi sier og gjør er vi i lærernes og elevenes øyne helt supre. Jeg føler nesten litt på det, for alt vi gjør er liksom så «bra»! Det gjør også at i det minste jeg får en smule prestasjonsangst. Jeg vil jo leve opp til disse forventningene og yte det aller beste jeg kan for å tilføre noe nyttig. Men dagen i dag gikk overraskende bra! Vi hadde vår første lesson klokka 1030; Siri og jeg i standard 7A og Helle og Elise i 7B. Vi ønsket å bruke denne timen på å bli bedre kjent med elevene, og ville at de skulle bli bedre kjent med oss og hvor vi kommer fra. Vi fortalte om oss selv, hva vi het, hva vi likte og så videre, og en hel del om Norge og typiske norske ting og tradisjoner. Det var en helt spesiell følelse å for første gang stå foran en klasse på 66 elever som vi ikke deler morsmål med, og skulle være «Madams». Enkelte av elevene er jo ikke så mye yngre enn meg engang... Men det var så sprøtt å ha full fokus fra så mange elever, ingen sa et knyst så lenge vi hadde ordet. Om noen mot formodning glemte seg bort trengte vi bare å si «Quiet, please.» én eneste gang, om ikke en av de andre elevene allerede hadde hysjet for oss. Det har jeg i hele mitt liv, som både elev og lærer, ALDRI opplevd. Hva har de i vannet her nede??

Etter denne timen ruslet vi fire jentene bort til «the multipurpose hall». Her skulle vi ha såkalt «expressive arts» i den påfølgende timen, hvor vi skulle lære elevene Glow-dansen til Madcon. Vi gikk bort litt i forkant for å sette opp lyd og diverse, men dessverre hadde vi bare en bitteliten dockingstation til iPod tilgjengelig som Helle hadde hatt med seg fra Norge. Ikke et vondt ord om docken, altså! Men lyden bar vel ikke veldig godt i den digre murhallen – særlig ikke med nesten 150 dansende elever der inne. Men fantastisk veloppdragne som de er gikk det aldeles fint! Vi bare forklarte at for å høre musikken må alle være helt stille mens vi danser. Så enkelt og greit: Da var de det. Men for et syn! Alle disse nydelige ungene smilende og dansende - og fnisende – sikkert over hvor rare vi jentene så ut når vi danset. Men vi koset oss så veldig med det! Vi danset og svettet og lo, og det virket som om ungene syntes det var minst like gøy. Og da tiden var ute var målet for timen absolutt oppnådd: Alle de 132 elevene kan nå første del av dansen!

Full av energi og godt mot satt vi oss i bilen tilbake til hotellet. Vi myldret av ideér til nye undervisningsopplegg, og gledet oss stort til neste dag. Vi ankom hotellet, tok en kjapp men ekstremt etterlengtet dusj og gikk så ned i hotellrestauranten for å møte en Malawisk kvinne som rett og slett var skoleinspektør for hele Lilongwe. Jeg hadde aldri gjettet det om jeg så den lille, frodige damen på gata! Men det ble en kjapp hilsen, for vi hadde en avtale med et barnehjem klokken tre. Alle jentene gravde dypt i de medbragte koffertene med ting vi ønsket og gi bort, og vi lastet japse-tralla vår med et ukjent antall poser og bager. (Som om den bussen ikke er trang nok fra før! Men – der det er husrom osv...)

Da vi ankom portene til barnehjemmet ante vi ikke hva vi kunne vente oss. Det eneste vi visste var at det var et barnehjem for jenter fra 8-16 år. Så da portene åpnet seg så vi et beskjedent murbygg med disse bokstavene: Tilinanu. Dette betyr ganske enkelt «Vi er med dere» på chechewa.

Vi parkerte på den rødstøvete skoleplassen, og en gulkledd, beskjeden dame kom og tok imot oss. Hun håndhilste på alle og takket for at vi kom. Dette var bestyrerinnen av barnehjemmet. Hun driver dette barnehjemmet sammen med sin mann på heltid. Med andre ord: de har ikke jobber hvor de tjener penger, de tjener ikke penger på driften av barnehjemmet for de får ikke noe som helst statsstøtte. Ironisk med tanke på at det er staten som plasserer ungene i ulike hjem ettersom hjemmene har kapasitet, og for å øke kapasiteten trengs det jo ressurser... Men på mirakuløst vis får de hjulene til å gå rundt på Tilinanu, og bidragsyterene er veldedighetsorganisasjoner og lokale kirker som for det meste donerer mat.

The girls

Vel, vi fikk komme inn, og der stod det 35 vakre jenter med de største øynene du kan tenke deg, uten å lage en lyd. Da vi omsider fikk satt oss ned på en gruppe oppstilte «kongestoler» (som vi nå begynner å bli ganske vant til), var det slutt på freden. Jentene sang og danset og ønsket oss velkommen, og på gleden de viste kunne man aldri gjettet hva mange av de har vært gjennom. En sang som festet seg spesielt godt til minnet hadde følgende tekst: «My desire, your desire, our desire is to be educated.» They sure know how to pick a crowd... Jeg har filmet mye av dette som jeg kommer til å legge ut så fort jeg kommer hjem og har bedre nettilgang.

Igjen presset tårene seg på. Disse jentene var som oss. De var bare jenter. Jeg har aldri hatt det sånn her før. Det er så utrolig rart å se disse tingene som man hører om på film, i bøker og dokumentarer helt på ekte. Å ta disse jentene i henda, å se dem i øya og vite hvor mye vondt de har opplevd i oppveksten. At vi var de som satt på stolene, og ikke var de som underholdt, er jo egentlig bare en tilfeldighet. De er bare jenter - akkurat som oss - og det er ingen grunn til at det ikke like godt faktisk kunne vært meg... Som sagt: takknemlighet får en helt ny betydning.

Det var en av de tøffeste opplevelsene jeg har hatt her nede så langt. Jeg brukte lang tid på å komme meg igjen, og er vel egentlig ikke helt sikker på om jeg har det enda. Men jeg har også håp. Disse jentene har fått en ny mulighet i livet; de har noen som tar vare på dem, en slags familie, og de går alle på skolen. Forhåpentligvis går de en lys fremtid i møte.

Det er masse jeg kunne fortalt om dette møtet, blant annet overrekkelsen av tingene vi hadde med hvor jentene ble stilt opp på rekke av bestyreren for at vi skulle få tatt bilder. Akkurat som om det var prisen de måtte betale for å motta disse gavene. «Sånn! Smil og vær takknemlige!» Det likte jeg dårlig. Men jeg kunne virkelig tenke meg å dra tilbake en dag – uanmeldt – og kanskje ha med noen baller eller sånn og bare leke med dem. Vi er jo likeverdige! De skal ikke stille seg under oss på noen som helst måte bare fordi vi har en fet lommebok. Om noe er det vi som skal stille oss under dem. For renere hensikter, mengde medmenneskelighet og ønske om å leve skal man lete lenge etter. Dette er gode personer, gode medmennesker. Og det er ikke noe verden trenger mer. Det er med ydmykhet og stolthet at jeg kan si at jeg føler at jeg har lært noe av disse jentene. Takk!

"Jeg opplever at mennesker som ikke har noe kan ha lettere for å gi, enn vi som har mye og er redd for å miste." - Liv Ullman

Nå trenger jeg å sove litt, i morgen er det på'n igjen. Dette var bare mandag...

Happiness, love, hope...

Vi blogges:)

- Junie

Rainy days revisited

Dagene går. I skrivende stund sitter jeg og Siri på hver vår seng på hotellrommet med hver vår datamaskin og koser oss med godis og musikk. Det er regntid her nede i januar så det kommer en skyll i ny og ne, og da er det godt å krype inn på rommet, sitte litt alene med tankene sine og lytte på regnet som treffer takrennene med en dyssende rytme utenfor vinduet. Vi tøyser og tuller mye, men vi har en tendens til å bli dype og sofistikerte innimellom...;)

Den første uka nærmer seg slutten, og vi sitter allerede igjen med en haug inntrykk og er mange erfaringer rikere. I dag og i går har vi vært på observasjon i klassen vi skal undervise i; Siri og jeg i ett rom og Helle og Elise i det andre. Vi er utplassert i «standard 7 A and B». Dette tilsvarer derimot ikke nødvendigvis 7.klasse slik vi ser på det hjemme, ettersom klassene her er aldersblandede. I klassen til Siri og meg er det learners fra 10 til 16 år. Noen har kanskje «dumpet», noen droppet ut og kommet tilbake eller i enkelte tilfeller kanskje ikke begynt på skolen da de skulle. Fagene de har her nede er også rimelig ulike fra hva vi lærer på skolen i Norge. Noen er de samme, som science (naturfag), english, social education (samfunnsfag) og mathematics. Men her i Malawi vektlegges det veldig sterkt å lære ting på skolen som man har nytte av i dagliglivet. De har fag som agriculture (jordbruk) og life skills. I life skills lærer de om ting som HIV og AIDS og divesre andre kunnskaper det er særdeles viktig å inneha for å fungere i dagliglivet her nede. All undervisning foregår på engelsk, sett bort ifra chechewa – morsmålsfaget – som naturlig nok foregår på chechewa. Å sitte i life skills-timen i dag var en rørende opplevelse. De hadde om «How to support the less priveliged». Altså hvordan man kan hjelpe de som er mindre priviligerte enn dem selv. Da fór tankene mine avsted til Norge, hvor de fleste av oss har mer enn nok med oss selv i vår travle hverdag. Her satt disse lutfattige barna og ramset opp måter å hjelpe de i samfunnet deres på som ikke var så heldige som de. Og dere kan tenke dere at de som «made the list» over hvem som var mindre priveligerte var ikke veldig pen. Læreren spurte elevene om de hadde noen eksempler, og de sa enker/enkemenn, gatebarn, foreldreløse, eldre, syke og såkalte «sex workers». Her fikk jeg meg en liten «støkk», for da det sisnevnte forslaget kom opp sa lærerinnen at det kun gjaldt om det var barn. Voksne sex workers didn't make the list. Vel, de kommer med på min...

I dag fikk vi også være med på en time som var mer praktisk. I gårsdagens science-time snakket de om materialer, og fikk i hjemmelekse å ta med materialer som de kunne lage leker med. Så i dag hadde de med seg bomull, leire, ståltråd og sysaker som de kunne lage lekesaker med. Da timen begynte gikk vi ut i skolegården, og femten unger sloss om å bære ut stoler for Siri og meg. Sola stekte og vi søkte ly i skyggen av et mangotre. Der satte ungene seg ned og begynte å arbeide flittig med små figurer, krukker, bamser, dukker med tilhørende dukkehus og små biler og lignende. De var utrolig kreative! En gutt lagde til og med en fløyte som spilte én tone. Tenk å finne ting i naturen, som leire ved bekken, og lage seg alle mulige slags leker av det! Vurderer sterkt å adoptere litt av denne mentaliteten når jeg en gang i fremtiden oppdrar mine egne barn! Japse-Siri og japse-Junie gikk jo i kjent stil rundt og tok bilder av dette, og noen av ungene fikk den fikse idéen å lage seg kamera av leiren sin og skulle ta bilde av oss. En gutt jeg tidligere hadde tatt bilde av kom løpende bort til meg sjenert og litt fnisete med sitt «kamera», og sa han ville ta bilde av meg. Linselus som jeg er, stilte jeg meg opp og poserte etter beste evne - noe som ga rungede latter hos ungene rundt. Fantastisk gøy:) Dessuten lærte jeg litt chenchewa av en gutt som satt under mangotreet, og jeg lærte han litt norsk. Flaut å si det, men han var mye flinkere enn meg...

Smile to the camera!

Dagen i dag har vært helt super! Vi ble hentet av sjåføren vår da dagen var over og ble kjørt hjem på hotellet. Der fikk vi slappet av en times tid ved bassenget, før vi satt oss i japse-minibussen vår og turet avgårde til Sunbird Capitol Hotel. En kort kjøretur fra hotellet gjennom bybildet og forbi noen fattige strøk, åpenbarte denne resorten seg – og igjen blir jeg oppmerksom på de ekstreme kontrastene i Malawi. Vi ble møtt av digre porter med vakter, og store vakre planter dekorerte hele området rundt en gigantisk luksuriøs bygning innenfor. Lobbyen var som tatt fra et hvilket som helst fem-stjerners hotell i Europa, og personalet var dresset opp i rene, nystrøkne og ikke minst 'størrelsepassende' klær. Det er det sjeldent å se her nede. Vi ble ledet ut på baksiden av hotellet, og det åpnet seg en liten oase med et digert, turkist badebasseng i sentrum. Vi boltret oss ut på de tilhørende solsengene, og la oss i vater der frem til lunsj. Det smakte forresten utrolig godt. Det var deilig å få servert mat som ikke smaker som absolutt alt annet på menyen, som det har en tendens til å gjøre her nede. Men så åpnet himmelen seg. Regnet fosset ned som om noen stod med hageslangen på full guffe på hotelltaket og siktet ned på oss. Heldigvis fikk vi søkt ly i en liten sittegruppe under en parasoll. Så gikk turen hjem. Mette, slitne og fornøyde veltet vi inn på rommene våre, og her har iallefall jeg vært siden. Så i dette innlegget blir det litt bilder også! :)

I morgen skal vi en tur til Lake Malawi igjen! Krysser fingrene for at himmelen snart er tom. Kan ikke skjønne noe annet...

Kos dere i snøværet! Jeg skal tenke på dere når jeg ligger langstrakt på stranda i morgen... ;)

Vi blogges!

- Junie

Feel free!

Hvor skal jeg begynne... Den ene dagen er bare sykere enn den andre. I dag har vi som sagt besøkt de tre siste praksisskolene; Bambino, Chatuwa og Mwenyokondo. Dagen begynte som alle de andre dagene har gjort. Vi står opp rundt halv syv, gjør oss klare og spiser frokost ved bassenget. (Lurer på når jeg kommer til å bli lei egg... Priser meg lykkelig for at det ikke har skjedd enda!) Vi fikk tatt det daglige inntaket av medisinske remedier mot malaria og fordøyelsesproblematikk, og satt oss i japse-bussen vår. Jeg hadde vært veldig flink og satt kameraet mitt til lading kvelden før, men hadde ikke vært så flink at jeg husket å sette batteriet inn i kameraet igjen... Og det oppdaget jeg først da vi ankom Bambino Primary School. Sweet. Så jeg har gått omkring med et fullstendig ubrukelig to-kilos speilreflekskamera rundt halsen i hele dag. Det verste var vel ikke egentlig at det var kjipt å gå og bære på, men det har vært så vanvittig mye å ta bilder av i dag! Men heldigvis hadde jo alle de andre jentene med seg kamera, og har lovet at jeg skal få noen av de:)

Første skole vi besøkte var som sagt Bambino. Dette er en privatskole, noe som merkes ekstremt godt. Skolen lå i et uvanlig fint strøk til å være i Lilongwe, og bygningene, klasserommene og inventaret var omtrent tilnærmet norsk standard. Vi fikk høre at prisen for å gå på denne skolen var omtrent 1000 kr i måneden, og det er et tankekors når, som jeg har nevnt tidligere, den gjennomsnittlige dagsinntekten er på under 1 U$. Elevene hadde hver sin pult, klasserommene hadde bra med utstyr og hjelpemidler og de hadde datarom med skikkelig fine datamaskiner - og alle fungerte! Dessuten så du ekstremt godt på ungene at alle kom fra møblerte hjem... Skolen er ikke bare vanlig skole, men er også for noen av elevene et internat. Altså de blir sendt på skolen og bor der. Skolen hadde også en barnehageavdeling (nursery) for barn under skolealder. Der var det jo utrolig mange nydelige barn, og jeg kjente jeg var en smule bitter for at jeg var kameraløs. Men vi fikk iallefall en rundtur i de fleste klasserommene, vi presenterte oss og elevene fikk stille spørsmål. Igjen merket vi godt at det var en privatskole da en snerten liten fjerdeklassejente spratt opp og lurte på «what currency we used» (Currency = valuta). Flere av oss studentene ble jo til og med brått usikker på om den glosa hadde kommet med på gloseprøvene vi hadde hatt. Elevene der snakket fra tidlig alder veldig bra engelsk, og de ble også undervist i fransk – noe som ikke er tilfelle på noen av de andre offentlige skolene. Det var veldig 'behagelig' å være på Bambino. Vi så ikke noe sult eller fattigdom, sett bort i fra at noen av de lokale fengselsfangene var satt til å slå de uendelige kvadratmeterne med plener og fotballbaner. Her var det ikke like mange inntrykk på samme måte som på de andre skolene, men vi fikk øynene veldig opp for hvor store kontrastene er her i Malawi. Ressursfordelingen her i landet kan kanskje sammenlignes litt med verdensbildet; en liten prosentandel av befolkningen sitter med en ekstrem høy andel av ressursene. Det virker for meg helt feil. Men vi gjorde oss i ferdig med besøket, og det var veldig hyggelig å være der.

I mangel på bilder fra i dag er dette fra i går da vi besøkte de andre skolene.

Det står ikke på gjestfriheten!

Videre dro vi til neste skole; Chatuwa. Rektoren på denne skolen heter Christon, og er vår kontaktperson, organisator og altmuligmann. Han er en ekstremt dyktig, ydmyk, målbevisst og ikke minst hyggelig person. Han ble faktisk 'headhunted' til denne rektorjobben for å rydde opp litt i sysakene – og det hadde han virkelig greid! For en skole! Den er jo offentlig som alle de andre skolene (med unntak av Bambino), og ikke nødvendigvis i noen bedre materiell stand. Men alt var så 'på stell', og det hersket en slags harmoni innenfor portene både blant lærere og elever. En god leder har tydeligvis veldig mye å si, og jeg vil tro at vi som fremtidige klasseledere virkelig har noe å lære av denne utrolige mannen. Som på de andre offentlige skolene flokket elevene seg rundt bilen da vi kom; ivrige, nysgjerrige og som alltid glade. Vi ble vist rundt og fikk hilse på mange klasser, før vi omsider ble ledet til en liten gresslette bak skolen. Og gjett hva: HER SKULLE VI FÅ PLANTE HVERT VÅRT EGET LILLE TRE! Så nå har jeg et tre som er bare mitt (nesten) stående på vakre Chatuwa Primary School i Lilongwe. Jeg er vel heldig!:) Etter denne lille seremonien ble vi tatt med til multipurpose-hall'en. Det vil si en slags aula/hall som blir brukt til alt mulig forskjellig. Her ble vi geleidet opp på en avsats i ene enden av rommet som jeg kanskje ville gjettet var scenen, men her skulle altså vi sitte og se på elever fra skolen opptre for oss! Jeg følte meg veldig på 'utstilling' der vi satt på rekke og rad på disse gulbrune plaststolene, og vi ble nærmest behandlet som kongelige. De har jo som sagt ikke mye, men deler på det de har og er svært stolte av det. Og vi fikk brus og kjeks og småkaker. Jeg følte det nesten litt vemmelig, for utenfor vinduene og klemt inn i døråpningene stod hundrevis av unger som hverken en ussel kjeks eller lov til å komme inn. Og der satt vi på vår høye hest og gomlet i oss og fikk servert show spesielt tilegnet til oss. Men denne følelsen ble fort overskygget av alle de følelsene som boblet opp da ungene kom dansende og syngende inn i rommet til lyden av afrikanske bongotrommer. Vi ble fullstendig tatt på senga alle man, det var en så utrolig sterk opplevelse. De sang og danset og vrikket på rumpene som bare afrikanere kan så svetten piplet. Og igjen disse smilene, disse store øynene og denne gleden over bare det å se oss og få lov til å vise frem sitt for oss. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men jeg tror rett og slett bare alle inntrykkene fra de foregående dagene og denne bare akkumulerte seg og eksploderte da vi fikk se dette. Jeg satt og konsentrerte meg for harde livet om ikke å begynne å gråte, men til ingen nytte. Tårene sildret. Av glede tror jeg, jeg vet ikke. Men det var en helt ekstrem opplevelse. Det gjorde ikke saken bedre da jeg tittet mot høyre og så at Cathrine var laaaangt foran meg på tute-toget, hadde gitt opp kampen for lengst og bare storhulket. (Eller litt hjalp det, for jeg trodde jeg var den eneste.) Men neida. Og langs rekka var det rene dominoeffekten, og vi endte med å holde det tutekoret. Stakkars elevene trodde det var noe galt og at vi var misfornøyde, og vi prøvde på gebrokkent, snufsende engelsk å forklare at vi bare var rørt og syntes det var veldig fint. Vi fikk tatt dem i henda og takket for et fantastisk show. Det var en helt utrolig opplevelse.

Så bar det tilbake til bilene våre, og det var som vanlig så vidt vi kom frem. Alle disse små, vakre barna som bare rekker oss til livet flokket seg rundt oss og ville ta oss i henda, hilse og selvfølgelig bli tatt bilde av. Superkjendisfølelsen har enda ikke gitt seg.

Da vi var kommet ut av skolegården var det en merkelig stemning i bussen, og alle pratet om det de hadde følt og tenkt. Det var godt også, men vi var bare helt fullstendig tomme i hodet. Helt fjerne på en måte. En veldig rar følelse. Og igjen disse kontrastene: Vi kjørte da rett til Four Seasons Hotel for å spise lunsj. Igjen tar vi av en eller annen rød sandvei, og det åpner seg en oase rundt oss. Det var helt utrolig vakkert, som tatt ut av Avatar eller noe. Med fossefall, fiskedammer, enorme trær og blomster som jeg ikke trodde eksisterte i virkeligheten – i 3D. Vi får virkelig brukt hele følelsesspekteret vårt her nede! Men vi fikk i oss mat og turet videre til neste – og siste – praksisskole, nemlig den Elise, Helle, Siri og jeg skal være på. Jeg husker jeg tenkte «Ja, ja. Dumt vi fikk oppleve Chatuwa først, alt må jo bli en skuffelse etter det.» Og så kom vi frem til der vi skulle ta av fra hovedveien, og jeg fikk helt sjokk. Av all slummen og fattigdommen vi har sett var dette absolutt det verste jeg hadde sett der nede. Husene var strå og blikkplater hvor hullene kanskje noen steder var tettet av søppel. Ungene som gikk i gata hadde veldig dårlige om i hele tatt noen som helst klær, og maisplantasjen var rett og slett i søppeldynga. Men etter noen hundre meter kom vi til en port, og da den åpnet seg kom vi inn på et nydelig område med trær og mer forseggjorte bygninger: Mwenyokondo Primary School. Fra administrasjonsbygningen lød det afrikanske rytmer, og vi ble tatt i mot med åpne armer og store smil. De var så glade for å se oss, og lærerne våre fikk blomster i knappehull og buketter. En av jentene fra skolen hadde fått i oppgave å sette på disse blomstene og å gi Marianne (den ene læreren vår) en blomsterbukket, og da hun skulle overrekke denne buketten satt hun seg helt ned på knærne og så ned da hun ga den. Og igjen kom denne følelsen av å være kongelig eller noe opp til overflaten. En de ønsket oss igjen velkommen, og ledet oss inn på kontoret. Elise, Helle, Siri og jeg ble sittende igjen der inne sammen med lærerne for sjuende trinn, som skal være våre mentorer og praksislærere. Vi satt en stund og pratet med dem om de kommende ukene og våre forventninger, før vi ble ledet ned i deres multi-purpose hall. Her satt alle de andre allerede, og det var tale på tale fra ørten forskjellige lærere, kommunearbeidere, rektor osv. Etter alle disse talene fikk vi enda et show av elevene med sang og dans, men nå hadde vi heldigvis grint fra oss. Deretter ble vi oppfordret til å reise oss, for nå skulle vi også danse! Og det gjorde vi – alle sammen. Tor Arne og Eystein ledet ann, og alle de lokale lærerne hang seg på. Fy søren, det var gøy!!

Er masse mer jeg kunne fortalt, men det måtte nesten bli sånn her. Klokka er mye og jeg må sove, vi skal tross alt i praksis i morgen for første gang! Bare observering riktignok, men likevel.

Så jeg får eventuelt føye til mer siden, selv om jeg egentlig kan se for meg at jeg har nok av annet å fortelle...;) 

 

Feel free!

Vi blogges!

- Junie

Big eyes

Bilder sier mer enn tusen ord - virkelig. Men de sier langt i fra alt!

Nå er vi på den tredje dagen i Malawi. Tiden flyr, men samtidig virker det som om vi har vært her mye lengre. Det så mye å se og oppleve, så mange inntrykk å ta innover seg. I dag har vi vært rundt og besøkt to av praksisskolene. Den første skolen vi var på het Chandkanwe Primary School, og det er her Tine og Andrea skal ha sin praksis fremover. Vi tok etter en liten kjøretur fra hotellet vårt av inn et sted som jeg ikke kunne tenke meg at det var hverken lovlig eller mulig å kjøre. Ferden gikk inn i en smal, gjørmete gate med små hus/hytter på begge sider. Det var tydelig at her bodde det folk, og de satt langs "veien" og lagde mat, slappet av, ammet... Ja, stort sett veldig hverdagslige ting. Da vi kom kjørende ble fokus mye rettet mot oss og vår "japse-minibuss" (alle jentene sitter med hvert sitt kamera og knipser for den store gullmedaljen), men det begynner vi å bli vant til nå - særlig etter dagen i dag...

Da vi ankom Chandkanwe var det fortsatt tidlig på morningen, og veldig mange av de elevene som var på skolen hadde time. Likevel ble vi tatt i mot av en liten herskare av disse små, nydelige ungene. De var faktisk litt avventende først, men da vi begynte å ta bilder av dem ble de "værme i trøya" og veldig nysgjerrige! Det var utrolig morsomt, spennende og spesielt når disse barna flokket seg rundt oss, ville ta på oss og hilse - og ikke minst bli tatt bilde av! Det var superstas, og alle prøvde å få oppmerksomheten vår for å ta bilde av akkurat dem. Da vi visste de bildene på det digitale kameraet etter at bildet var tatt, ble de helt gærne og flokket seg rundt oss. Det var rimelig intenst, men utrolig gøy!

Marielle og Eline som snakker med barna på den ene skolen.

På denne skolen het rektoren Mr. January, og det ble fort en «greie» at jeg het Junie, og at han og jeg var en perfect match. Ungene syntes også det var veldig morsomt at jeg het Junie. Vi hadde for anledningen på oss hvert vårt navneskilt, og måneden juni på chichewa (som er deres morsmål) skrives helt likt som på norsk. Så da jeg presenterte meg i den første klassen lød det rungende latter. Ja, ja...Jeg er jo vant til det:)

Klasserommene var noe ganske annet enn det vi er vant til hjemme. Det var vi jo forberedt på. Det meste er vi jo mer eller mindre forberedt på, men det er helt noe annet å se det «live». Ungene sitter som sild i tønne på gamle, slitte pulter og stoler (hvis de er heldige), ellers sitter de rett på leirgulvet. Dessuten er det ikke plass til å undervise alle elevene under tak, så mange hadde undervisning ute – i skyggen av et tre eller lignende. Det var stort sett over hundre elever per klasserom, men det som kanskje imponerte meg mest var hvor utrolig disiplinerte ungene var. Enda de satt så tett i denne uutholdelige varmen, var det helt knyst frem til læreren ba levene om å prate. Da vi gikk rundt på hilserunder i klasserommene reiste alle elvene seg opp og ønsket oss unisont velkommen med disse frasene: «Welcome visitors! How are you?» Da svarte læreren deres for oss at han og vi hadde det bra og spurte hvordan de hadde det, og til dette svarte elevene: «We are fine. Thank you, visitors!» De fleste av oss kvakk litt til da vi den første gangen ble møtt av rundt 120 elever som ropte dette til oss. Det var en veldig sterk og fin opplevelse. De var også veldig opptatt av hva vi het, og i alle klassene hvor elevene fikk stille spørsmål til oss var dét det første de lurte på.

Den andre skolen vi var på het Chinsapo. På denne skolen gikk det godt over 7000 elever, og vi ble tatt imot med stormende jubel av et hav av elever som smilte og vinka og ropte «Asongo, asongo!». Asongo betyr "hviting" på chenchewa. Akkurat den opplevelsen av å kjøre inn i skolegården der var helt surrealistisk. Jeg følte meg som en superkjendis! De flokket seg rundt bilene så voldsomt at vi nesten ikke kom ut. Jeg filmet noe av det med kameraet mitt, og i bakgrunnen hører vi bare Andrea som litt smånervøst sier: «Tør du å åpne døra nå, a?» Det var helt ville tilstander.  

Chinsapo Primary School ønsker oss velkommen!

Alle her er så vennlige og blide, og utrolig gjestfrie. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så velkommen noe sted. De har ikke mye, men de deler med det de har og er utrolig stolte av sitt og sine. Her har vi nordmenn MYE å lære. Man hører det jo hele tiden, men det kan ikke sies for ofte: Vi må huske å være takknemlige for det vi har. Det har jeg alltid ment, men det får en helt annen betydning etter å ha sett med egne øyne hvor lite som skal til for å gjøre disse menneskene glade, og hvor lite ting de faktisk trenger for å være lykkelige. De har nærmest ingen eiendeler, av og til ikke engang klær og sko. Likevel stråler de med en livsglede som gjør at den gjennomsnittlige nordmann virker utakknemlig og bortskjemt. Hver dag for mange av menneskene i Malawi går ut på å få tak i mat og rett og slett overleve. Dette problemet kan mer eller mindre nesten ikke sies å eksistere i Norge. Tenk dere å ikke ha tilgang på sikkert vann? Med det mener jeg vann som kan drikkes og som er mindre enn en dagsreise til fots unna. Slik er det for 24% av befolkningen i Malawi (og av de 76% som har tilgang, kan det godt tenkes at de må gå flere timer i den brennhete solen hver dag for å hente det.), og den gjennomsnittlige inntekten er på ca 1 U$ per dag. (Det vil si per dagens kurs litt over seks norske kroner. Prøv å mate en familie på åtte med det, du!) Moralen er at man kan alltid ha det verre enn det man har. Kunsten å se positivt på ting er en overlevelsesstrategi som faktisk fungerer veldig bra. Iallefall for de 13,9 millioner innbyggerne i Malawi.

Gutt som vinker hadet til oss etter besøket på skolen:)

Det er så mye jeg kan fortelle, og det er så mye jeg vil si. Men som jeg sa innledningsvis er det nærmest umulig. Jeg har tatt nærmere tusen bilder allerede, men enda så fine de blir med mitt nye, flotte kamera, så viser det ikke en brøkdel av det vi opplever. Noen av jentene kjøpte postkort i dag som de skal sende hjem, men jeg ble helt frustrert bare av tanken. Hva søren skal jeg skrive der? Og hvordan skal jeg eventuelt få skvist inn det jeg har å fortelle på 10x15 cm? Bildene hadde hjulpet en del, men dette forbannede nettet bruker en million år på å laste opp ett éneste bilde. Så jeg får holde dere litt på pinebenken enn så lenge, og legge ut de jeg får tid til så ofte jeg kan. :)

Jeg har forresten kjøpt meg en bok i dag! «Effective Chichewa Chinyanja Course for foreigners», (eller «Chinchewa for dummies») så når jeg kommer hjem snakker jeg nok flytende. ;)

Big eyes

I morgen skal vi besøke de tre siste skolene inkludert den Elise, Helle, Siri og jeg skal på, og jeg gleder meg til å fortelle hvordan det går!

Savner dere og håper dere har det bra:) 

Vi blogges!

- Junie

From Malawi with love

Nå er første kveld over, og enda vi ikke har gjort så mye spennende i dag er det allerede mange inntrykk å ta inn over seg. Jeg hadde rett, man kan ikke forestille seg på forhånd hvordan det er her nede. På godt og vondt.

Jeg føler meg veldig 'turist', noe jeg i utgangspunktet ikke er særlig begeistret for. Vi skiller oss så veldig ut. For det første er det jo selvfølgelig dette med hudfargen, men vi syns jo også det er kjempevarmt her! De lokale går i lange bukser og gensere, gjerne i lag. Om det er fordi de ikke syns det er spesielt varmt eller om det rett og slett er de klærne de har, vet jeg ikke. Men vi vil jo helst gå i shorts og singlet. Kan ikke si jeg har sett en eneste afrikaner i tilsvarende enda... Dessuten blir vi kjørt rundt av privatsjåffører hvor en vi skal. Det er jo selvfølgelig av sikkerhetsmessige årsaker, men jeg må si det er litt ubehagelig å føle seg som en 'riking'. Jeg har jo med meg det nye speilreflekskameraet mitt rundt halsen overalt også.

I dag landet vi etter en laaaang reise på flyplassen i Lilongwe, Malawi. Reiseruta gikk fra Oslo til Amsterdam, videre til Nairobi hvor vi igjen byttet fly. Dette flyet kjørte først til Lusaka (Zambia), for så endelig å ankomme Lilongwe ett døgn etter avreise fra Fredrikstad. Så nå er vi slitne! Klokka er halv ni lokal tid, og samtlige av jentene har krøpet innunder myggnettingen for kvelden. I morgen skal vi til Lake Malawi! Det blir spennende. Hvis jeg har hørt riktig er det den tredje største innsjøen i Afrika, og dekker om lag 20% av Malawis landareal. Skal vi bade der må vi ta en slags kur/vaksine tre måneder i etterkant for å unngå noen kjipe parasitter som visstnok ikke er helt bra for helsa... Men bank i bordet så er hittil ingen av de som har vært her nede i regi av skolen blitt syke av det! Dessuten har jeg hørt at det er ekstremt bra å snorkle der.

Vi spiste første middag på hotellet i dag også! Det var veldig hyggelig og veldig godt. Jeg bestilte fisk fra lake Malawi, nemlig. Så jeg fikk en stor, snål fisk – med hode og det hele – lempet opp på tallerken. Merkelig, men veldig godt! 

Fesken

Funfact: Har allerede fått mange bilder av kvinner som bærer ting med hodet! Allerede på fløyplassen i Kenya var det en dame som slang kofferten sin oppå nepa og rusla i vei som den største selvfølge. Ganske morsomt for en enkel turist!

Gleder meg til å fortelle mer senere!

- Junie

Aeroplane

Lørdag 15.01.10

Da var vi av gårde. Nå sitter jeg faktisk på flyet fra Shipol til Nairobi. Denne flyturen kommer til å ta godt og vel åtte timer, men sånn det ser ut nå så er vi fremme ca en halvtime før tiden i Nairobi. Så halv syv på morningen må vi ut og bytte til neste fly som skal ta oss til siste stopp: Lilongwe, Malawi. Flyet er heldigvis romslig og fint. Alle har hver sin tv-skjerm som de kan velge radio, tv, spill eller filmer fra. MIN skjerm er selvfølgelig ikke helt samarbeidsvillig, så jeg er nå stuck på en eller annen afrikansk radiokanal og kommer IKKE tilbake til hovedmenyen – og vi har flydd i under én time. (Just my luck...) Så søker tilflukt i litt blogging, så har jeg noe å bruke tiden til! Alternativet er å være flittig student og finne frem Ibsens samlede verker. (Rimelig enkelt valg.)

Jeg sitter med veldig mange rare og blandede følelser nå. Jeg vet jeg bare skal være borte i fem uker, og jeg gleder meg jo UTROLIG mye til oppholdet! Men det var for eksempel skikkelig hardt å si hadet til kjæresten min på bussholdeplassen i stad. Som alle sier – og som jeg vet veldig godt selv – har vi sikkert bare godt av det. Men logikken og følelsene er ikke alltid samstemte. Jeg føler meg som en ordentlig sippe-jente! Og det er egentlig ikke meg i det hele tatt. Jeg måtte ringe Jan før flyet gikk fra Gardermoen, og det første jeg gjorde da vi landet i Amsterdam var å sende en statusoppdatering/savner deg-melding. Makan til 'pingleri'...

Jeg må si jeg har hatt en utrolig fin tid hjemme nå før avreise! Den har riktignok bestått mye av pakking og reiseplanlegging, men jeg har fått vært sammen med så mange herlige mennesker. Jeg har liksom hatt et påskudd til å dra rundt til venner, besteforeldre og foreldre, fått besøk av en hel 'bønsj' og enkelte dager rett og slett ikke gjort noe som helst sammen med den flotteste samboeren en jente kan ønske seg. Jeg har virkelig kost meg!! Og i går (fredag) hadde Jan og jeg bestemt oss for å gå ut og spise sammen, ettersom det liksom var siste kvelden og greier. Men så ringte telefonen til Jan. Det var Kristoff som lurte på hva vi hadde av planer for kvelden, og vi endte med å gå ut og spise sammen med han og Lisa for så å leie en film og kræsje på sofaen. Det var utrolig hyggelig!:) Disse to er også noen jeg kommer til å savne masse mens jeg er bortreist. Så dere vet det: Jeg tenker masse på dere også!!:)

Jeg har fått et par telefoner i dag også, med ønske om en god tur og alt sånt. Det setter jeg veldig stor pris på. Har blant annet snakket med boren min og verdens vakreste tantebarn Max:) Men jeg glemte å si én ting til deg Max: Vent med å vokse til jeg er hjemme igjen, a!;)

 Guttane:)

Lisa og meg på Big Horn<3 

Dette med savn syns jeg er veldig rart. Nå har jeg jo bare så vidt begynt reisen, så jeg syns nesten det er flaut å si at jeg savner de hjemme. Eller, det er vel kanskje ikke savn jeg føler nå, men jeg tror kanskje det omsider har sunket inn hvor langt vekk hjemmefra jeg skal. Nå er vi et sted over Italia, og vi er ikke nesten halvveis engang. Jeg skal til et helt nytt kontinent; med nye kulturer, HELT ukjente språk, andre skikker, lyder, lukter og smaker. Alt er nytt – og så fullstendig ulikt hjemme i lille trygge Norge. Men jeg trøster meg egentlig litt med tanken på at jeg faktisk har noen å savne så mye - at jeg har noen der hjemme som tenker på meg tilbake, og som lurer på hvordan jeg har det og hva jeg driver med. Det er egentlig veldig godt. Så jeg skal sitte litt for meg selv nå og kjenne på den følelsen her, og kanskje reflektere litt over hvor heldig jeg er og minne meg selv på aldri å ta de menneskene jeg er glad i for gitt. Dessuten er alt gratis på flyet og jeg har akkurat fått meg en gin & tonic – så jeg har det slettes ikke så verst nå!

Jenter klare for avreise!

Siri og Elise 

Fullstendig godkjent flymat:)

Jeg gleder meg til å fortelle om alt jeg kommer til å oppleve på disse fem ukene. Det kommer nok til å bli helt fantastisk! Så nok sutring, nå skal jeg nyte hvert eneste øyeblikk. De der hjemme er heldigvis der når jeg kommer hjem igjen:) Men jeg tenker på dere! Også de som jeg ikke har nevnt i dette innlegget, for det gjelder dere alle sammen. Og jeg gleder meg som sagt veldig til å dele med dere alt jeg har opplevd og sett. (Nå viser det seg dessverre at nettet her står i stil til inventaret, så det tar jo sju lange vonde år og laste opp et bilde... Derfor legger jeg ut de jeg rekker, så skal jeg driste meg på å prøve å legge ut på facebook senere.) Oppdateringer kommer så fort jeg får mulighet:)

Vi blogges!

- Junie

Pakking med stor P...

Jeg har som regel vanskeligheter med å begrense meg når det gjelder pakking, selv når jeg bare skal være borte i én uke av gangen. Så dette er vanskelig, for å si det mildt. Vi har lov til å ha med oss to kofferter hver à 23kg, og den ene av disse kommer for alle reisende til å inneholde ting vi har samlet inn og skal gi bort. Så i går var vi på et "pakkemøte" alle mann alle, og hadde med oss denne kofferten. Vi hadde med oss tingene vi hadde samlet inn hver for oss, og fikk stappet koffertene våre så fulle av "stæsj" som vi bare greide. Så nå har vi med oss klær, sko, briller, penner, kladdebøker, håndballer og diverse ting som vi skal gi til skolene og lokalbefolkningen i Malawi.

Noen av koffertene våre...

I tillegg har vi også samlet inn en del penger som vi skal ha med oss nedover og kjøpe materiell til skolene for. Vi lærerstudentene har opprettet en side på facebook med kontonummeret til innsamlingskontoen vår så folk har kunnet bidra om de måtte ønske, og folk har vært utrolig gavmilde! Bare ved hjelp av denne siden fikk vi inn over 10 000 kr! Dessuten har vi hatt vaffelsalg på Høgskolen og hatt et lite glass stående i kantina som folk kan legge vekslepengene sine i. Så nå har vi grovt regnet nærmere 20 000 kr som vi skal ta med oss nedover. Vi er superfornøyde! Tusen takk til ALLE som har bidratt!!

Men det vanskelige er jo virkelig ikke å pakke DEN kofferten..... Det er min egen koffert som er problemet! 23 kg for FEM uker??? Jeg er jente, jeg syns jo ikke 23 kg holder til bare klær engang. Og i tillegg må vi ha med uhyggelige mengder toalettartikler som myggspray, solkrem, antibac, immodium, paracet, føner, shampo & balsam, sminke osv. (Bare DET er jo 25 kg!) Så jeg har tidenes pakkeprosjekt foran meg nå, kan du si.

Det er bare å sette i gang!


- Junie

Nedtelling!

Nå er det bare ni dager til vi reiser, og jeg tør vel påstå at det enda ikke har gått helt opp for meg hva det er jeg skal begi meg ut på. Men nå nærmer avreisedatoen seg med stormskritt, og jeg skal ærlig innrømme at det er litt skremmende. Jeg har aldri vært så langt hjemmefra før, i hvert fall ikke i Afrika! (Hvis ikke man teller Kanariøyene, og det gjør man vel ikke...) Jeg har riktignok vært heldig og fått reist en del tidligere, så akkurat den biten vil jeg tørre påstå at jeg er litt vant med. Men det har stort sett vært i Europa, og det er grenser for hvor store kulturforskjeller det er her. Men Afrika derimot! Jeg aner jo ikke hva jeg kan forvente meg. Jeg har jo som sikkert de fleste har et indre bilde av hva man finner i Afrika, utifra hva man ser på tv, internett, filmer, aviser osv.: Jeg vet at landene stort sett er utviklingsland, det er mye fattigdom og sykdom og ofte et stort skille mellom fattig og rik. Delvis på grunn av dette er det mye misnøye og kriging mennesker, folk og stammer imellom. Afrika er også kjent for storslått natur; savanner, stepper, regnskog og ørken, og man finner et dyreliv som er uten sammelikning med resten av verden. Men dette er jo bare det som blir fremstilt i media i sensasjonalismens ånd. Hvordan er det å bo, leve og være der? Hvordan er menneskene, kulturen, luktene, lydene....

Fy søren, jeg gleder meg. :)