Tyveri og safari i Zambia!

Nå er det jammen lenge siden jeg har blogget! Jeg vet ikke helt hva det kommer av, jeg hadde jo så lett for å blogge de første ukene. Jeg ble inspirert av hver minste lille ting – bare en liten kommentar kunne inspirere et nytt innlegg. Det er nesten litt fælt å si det, men jeg lurer rett og slett på om jeg har blitt vant til å være her. Det er dagligdags å se barn uten sko og i møkkete, fillete klær som tigger inn gjennom bilvinduet etter småpenger, utslitte, gamle menn langs veikanten med forkrøplede bein som ikke kan gå, de utallige leirhyttene med stråtak langs veiene og stanken av urin og avføring hver gang vi passerer skurene som fungerer som toalett. Og det er begrenset hvor mange ganger det er gøy å lese om de samme tingene på en blogg også... Men dagene går, eller de suser avgårde. Siri og jeg ble i dag faktisk oppmerksomme på hvor liten tid vi har igjen. I morgen er det allerede onsdag, og hver eneste dag denne uka har vi opplegg etter skolen. I dag var vi for andre gang på Girls Promotion Club etter skolen, en klubb for jenter hvor de lærer å sy, strikke, lage mat, stelle hus og syke slektninger, danse og synge. Girls Promotion kunne jeg snakket om i det vide og det brede, og det kommer jeg sikkert til å gjøre når jeg kommer hjem også! Men for denne gangen ble det kortversjonen;) I morgen skal vi på forballtrening med utvalgte elever fra praksisskolene våre. To elever, en jente og en gutt, fra hver skole er valgt ut for å representere de offentlige skolene i en fotballkamp mot den private skolen Bambino. Denne kampen finner sted på Bambino etter skolen på torsdag, og fredag skal vi til SOS Barnebyer etter skoletid før det bærer avgårde på disco med Robert fra Bambino og vår rektor John! Lørdag skal vi til lake Malawi for siste gang, så vi drar i gryinga og kommer hjem utover dagen. Siste dagen denne uka skal vi få lov til å være med vår naturfaglærer «Tito» på hans local church – en skikkelig gospelkirke! Så da er det fram med danseskoa, kameraet og lommeboka. Vi har nemlig blitt fortalt at det ved en merkelig sammentreff ofte er tema «Innsamling til de fattige» hver gang vi nordmennene gjester gudstjenester her. ;)

Helgen som var dro vi til Zambia på safari, og det var jammen litt av en opplevelse! Avreise skulle være kvart over åtte på fredag morgen, så vi hadde pakket kvelden i forveien. Lang historie kort kom vi avgårde klokka ni, fordi Elise og Helle hadde hatt innbrudd på rommet sitt under frokosten! Hell i uhell ble de bare frastjålet mobilene sine med afrikanske simkort, alt annet var låst ned i koffertene fordi vi skulle reise på safari. Kvelden før hadde nevnte jenter faktisk vært hos hotellpersonalet og rapportert om to mistenkelige menn som ruslet rundt på hotellet og oppførte seg veldig rart. Helle forteller:

«Torsdag sjekket to mørke menn inn på Korea Garden Lodge. En av disse gikk frem og tilbake i gangen vår hele ettermiddagen og kvelden. Business fortalte han at han drev med, - sheepbusiness! 

Han kom opp til noen av jentene, og kilte dem i hendene, kommenterte utseendet deres og hadde ingen form for sperre når det gjaldt jentenes intimgrenser.

De mange gangene vi møtte mannen i gangen, dro han en gammel klapptelefon opp til øret, og drev tydeligvis med business. Telefonen var svart både når han ringte og sendte meldinger..-jeg later som om jeg er important.

Etter litt for mange ubekvemme møter med mannen, bestemte vi oss for å snakke med resepsjonisten. Elise og jeg. På vei til resepsjonen møtte vi mannen, travelt opptatt med en svart tekstmelding. Til de to semi-engelsktalende resepsjonistene forklarte vi saken, at denne mannen virket mistenkelig glad i å vandre i gangen vår, fulgt opp av de ukomfortable konfronteringene. ”Point taken!” fikk vi som respons. På vei tilbake på rommet så vi mannen sitte utenfor hotelldøren sin, med hendene godt plantet litt for høyt oppe mellom beina. Fra hotellvinduet kunne vi se mannen sitte der en god stund, men vi tenkte at saken var ute av verden, dro gardinene for vinduene, som består av noen løse glassplater og myggnetting, og pakket og låste ned siste rest av verdisakene våre, klare for safari fredags morgen.

Morgenen etter, mens vi sto og gjorde oss klare til frokost, ringte romtelefonen. Elise svarte, men mannen i den andre enden skravlet i vei på chichewa. Hun forklarte at han måtte snakke engelsk for at hun skulle forstå, og mannen la brått på røret. Et kvarter seinere ringte telefonen igjen. Mannen jeg snakket med, fortalte sint på gebrokkent engelsk, at vi hadde ringt ham fra dette nummeret, på telefonen hans i Salima (to timers kjøretur fra Lilongwe). Deretter slang han på røret. 

Vi låste og forlot rommet for å spise frokost, og krasjet nesten med den ekle mannen utenfor døren vår. Han hilste pent, før han strente bortover gangen. Frokost ble inntatt, og tilbake på rommet hadde vi et kvarter til å pakke sakene, før bilen vår skulle kjøre oss til Zambia på safari. Vi samlet bagene våre, men det var noe som manglet. Begge mobiltelefonene våre var borte!

Leteaksjoner ble satt i gang, sjefene på hotellet ringte etter telefonene våre, men begge var slått av. I én time holdt de på, sa at de skulle etterforske saken, og beklaget på det sterkeste. Problemet vårt lå ikke i det at vi hadde mistet selve telefonene; - det som var ubehagelig var at noen hadde vært inne på rommet vårt, noen hadde rotet i sakene våre, når vi tenkte på at vi egentlig skulle ha vært på vei til Zambia, og skulle være borte i tre dager!

I dag ble Elise og jeg hentet inn på kontoret til Stanley, en av ansvarspersonene på Korea Garden. Han fortalte at de to mennene vi hadde rapportert, hadde sjekket ut rett etter at vi dro til Zambia. Han hadde fulgt etter disse ned til sentrum, og fått tak i én av mennene. Deretter hadde han dratt ham med seg tilbake til hotellet, og ventet der til politiet kom. ”They beat him, they beat him” sa Stanley ivrig, og laget klaskelyder med de store nevene sine. (Herregud, har politiet banket ham opp for et par bortkomne mobiltelefoner?!) Mannen hadde nektet for anklagene, men en annen politimann hadde visstnok kjent ham igjen fra tidligere avhør for samme ugjerninger. Han og kameraten er med i en tyvebande fra Tanzania, som har som profesjon å sjekke inn på fine hoteller, og stjele fra gjestene. Universalnøkkelen deres kom godt i bruk for denne hobbyen. 

Elise og jeg har måttet avgi hver vår skriftlige avhandling i dag, og den ene mannen sitter fengslet nede i gata her..

Case closed!»

Så etter en noe turbulent start på dagen, tok vi fatt på en nokså turbulent biltur... Og jeg som trodde veiene i Malawi var dårlige! Da vi krysset grensa til Zambia (etter mye om og men) , fikk vi noen skarve kilometer med asfalt før tidenes bumpy ride – i over fem timer. Snakk om å være lealøs i nakken etterpå! Men vel fremme på Marula lodge glemte vi fort såre nakker og rumper. Den vesle campen lå nydelig plassert ved en stor elv, full av flodhester og krokodiller, med et lite, sjarmerende svømmebasseng, bavianer rett utenfor dørterskelen og et veldig hyggelig og imøtekommende personale. Slitne etter den lange reisen, og etter å ha blitt proppet fulle av banansuppe, kyllingcurry og «crème brûlée» la vi oss i hyttene våre. Dagen etter startet tidlig. Halv seks møtte vi i resepsjonen, og klokka seks hoppet vi inn i safaribilene for vår første safari. Vi krysset Luangwa Bridge og kjørte inn i nasjonalparken South Luangwa National Park. Som på forrige safari åpenbarte det seg etter første sving et yrende dyreliv med impalaer, sebraer og en diger bøffel. Ikke lenge ut i safarien så vi vår første pulje med elefanter, og etter noe leting så vi også to digre sjiraffer som krysset veien rett foran bilen. Veldig rart å se alle disse dyrene i virkeligheten! Og etter mange timer titting, og en liten rast oppe på en høyde, vendte turen tilbake til campen. Der spiste vi (og en av de lokale bavianene) lunsj før vi brettet oss ut ved bassengkanten. Fy søren, så varmt det var! MYE varmere enn Malawi – og enda tettere luft. Så etter et par timer kastet vi bokstavelig talt inn håndklærne og tok en dusj før vi dro på safari nummer to. Nå SKULLE vi se løve, koste hva det koste ville. Og guidene våre gikk inn med hud og hår for at vi skulle få ønsket oppfylt. De kjørte etter fotspor og lukt(!), og etter en drøy times intens leting og lovende lyder så vi de. To løver, en hanne og en hunne, kom ruslende bekymringsløse over savannen, og la seg ned rundt 20-30 meter fra oss. Vi knipset som ville med kameraene, og løvene var helt uanfektet. Plutselig reiser hunnen seg, går bort til et stort tre og hopper opp! 300 kg muskler drarseg opp trestammen og setter seg midt oppe i trekrona. Bare noen sekunder etterpå følger hannen etter. Dette var visstnok veldig sjeldent å se – vi har jaggu safariflaks! Hvis ikke det bare er sånn de sier for å få oss dumme turister til å føle at vi har fått valuta for penga... Men han ene guiden ville ha bildene mine av løvene i treet og greier, og det fikk han – så det må vel ha vært noe i det de sa...?

Safarisjaføren vår var glad i å tråkke på gassen, og etter nok en bumpy ride og hundrevis av dyr senere, stoppet vi ved elva og så på solnedgangen, tok bilder og drakk øl. Jeg digger safarier.

Tidlig neste morgen ventet hjemturen, og det var verre enn jeg hadde husket. Så syv gode timer etter avreise var det ubeskrivelig godt å komme inn på hotellrommene våre igjen, og i dusjen. Og rimelig utslitte sørget vi for at det var stille i oppgang B på Korea Garden relativt tidlig søndag kveld...

Det var det jeg orket å fortelle om i dag. Jeg skal prøve å ta meg sammen litt på bloggefronten, men jeg lurer på om jeg la lista litt for høyt for meg selv med så mange blogginnlegg de første ukene! Hehe... Jeg har det iallefall veldig bra. Tiden går bare fortere og fortere, og jeg begynner å grue meg litt til hjemreise. Men jeg skal passe på å nyte alt jeg kan den siste halvannen uka! You only live once, så jeg kan ikke bruke den lille tiden her på å deppe over at jeg snart må hjem igjen. Dessuten skal det bli veldig godt å se dere igjen, jeg tenker på dere alle sammen hver eneste dag! Så kos dere på holka, jeg er snart tom for solkrem;)

PS: Begynner å bli lei av å syte over nettilgangen her, men to bilder var det jeg rakk å laste opp fra jeg kom hjem i dag frem til leggetid... MANGE bilder venter når jeg kommer hjem!:)

Så til neste gang:

Vi blogges! (Forhåpentlig innen jeg er hjemme igjen...)

- Junie