A week gone by - "Marelia is gone!"

Jeg har nå gjennomvært min nest siste uke i Malawi, og går inn i den aller siste. Jeg kan ikke begripe hvor disse fire ukene har blitt av! Eller... Når jeg tenker etter kjennes det jo ut som en evighet siden vi ankom Korea Garden første dagen, og de første besøkene på praksisskolene virker lysår unna nå... Det har jo skjedd så utrolig mye på denne korte tiden! Nå begynner jeg på en merkelig måte å finne meg til rette her nede, dagene og tingene går av seg selv. Rutinene går mer og mer av seg selv, og jeg føler meg veldig komfortabel med omgivelsene. Jeg har rett og slett kommet inn i "Malawi-rytmen", tror jeg! Og jeg tror for eksempel at jeg har blitt mye mer tolmodig etter fem uker med relativt mye venting. Malawi er et sted hvor man ikke kan ha det travelt. Ta det med ro, feel free... Og det gjør jeg:) 

På besøk hjemme  hos rektor John Tembwe.

Moren hans var syk og trengte selskap. "Rart, trenger hun ikke å hvile?", tenkte vi. 

Men det er visst ikke slik det gjøres i Malawi.

Her kommer iallefall et raskt sammendrag av hva den siste uka har brakt med seg. Det skjer så mye at jeg sliter med å finne tid og energi til å sette meg ned og blogge, denne uka har stort sett gått i ett. Mandagen var vi og besøkte en barnehage ved skolen vår i Mwenyekondo. Det var en veldig hyggelig opplevelse. Det var kummerlige kår, men ungene virket virkelig å trives der. Det er en gammel dame som driver stedet, noe hun startet med etter at hun pensjonerte seg. Det er en ekstremt rimelig barnehage, selv til å være i Malawi, og foreldre betaler 1000 MKW i måneden per barn de har der. (Det vil si ca 40 kr.) Likevel er det dessverre mange i landsbyen som fortsatt ikke har råd til dette. Det syns jeg er veldig synd. Rekroren vår på Mwenyekondo, John, sier at det merkes stort på elevene som begynner på skolen om de har gått i barnehage eller ei. Ikke bare kan de da skrive sine egne navn og kan allerede de fleste bokstavene, men de er allerede vant med "skolerutiner" og stiller ofte sterkere sosialt. I barnehagen er det per dags dato 51 smårollinger fra under året og opp til fem år. De var så vakre og sjarmerende! På disse ungene er det fem kvinner som tar seg av de. De er delt inn i tre aldersbetingede grupper; "lilleputter", "mellomputter" og "storeputter", om man kan si det. Vi spurte om hun bestyreren kunne tenke seg å ansette menn til å passe ungene, men da lo hun litt av oss. Hun hadde for det første aldri tenkt tanken, og kunne for det andre ikke forestille seg at noen menn ville ønsket det. Å passe unger er tydeligvis kvinnfolkærbe"!

Som jeg nevnte i forrige innlegg var vi på Girls Promotion på tirsdag, og intervjuet noen av jentene der. Vi filmet dem mens vi stilte noen spørsmål, og det var veldig stas - både for oss og jentene! Og de danset og sang for oss i skyggen av et mangotre. Avslutningsvis danset de til og med Glow! (Uten musikk, men like fint fordet.) Onsdag var vi på fotballtrening til offentlig- vs. privatskolleturneringa, og så på at elevene fra de offentlige skolene trente. En liten infoglipp i forrige innlegg: jeg skrev at det var plukket ut en jente og en gutt fra hver av de offentlige skolene, men det var faktisk to gutter og to jenter fra hver. (Hvordan skulle de ellers greid å stille ellever-lag med bare fire offentlige skoler...;P) Treningen var kjempeartig - og kjempevarm! Stakkars ungene som måtte løpe rundt i den brennheite solen i flere timer! Men vi hadde med vann, bananer og smørbrød til dem til stor glede i pausa. Dessuten var det flere av de som ikke hadde sko. Vi hadde diskutert litt frem og tilbake før treningen hvordan vi skulle angripe dette, for elevene på Bambino har jo ikke bare sko alle og enhver, men til og med et fast fotballag med lagtrøyer og det hele. Når det kom til skoproblemet fant vi ut at vi skulle prøve å skaffe sko til alle ungene fra de offentlige skolene slik at de i det minste kunne stille likt der. Dessuten ønsket vi dette også av sikkerhetsmessige årsaker, for det hadde ikke vært noe særlig om en fra Bambino skulle kommet til å "stempla" en av våre skoløse elever. Så vi samlet sammen det vi hadde med av sko vi skulle gi bort, og delte dette ut til stor begeistring blant ungene. Nye, fine fotballsko var slett ikke å forakte. :) 

Så kom torsdagen: Matchday! Vi ankom Bambino litt over to, og der var det duket til fotballfest! Det krydde av elever og lærere som satt rundt banen og skulle se på, og midt ute på banen løp det en DIGER flokk med elever som sang og heiet på Bambino, ledet an av en merkelig mann i stråhatt. Meget dessverre hadde det skjedd en glipp i kommunikasjonen, og vi var ventet allerede klokken ett. Så litt stressa og forfjamset over den blandede mottakelsen fikk vi kastet oss rundt, delt ut resterende fotballsko og fotballtrøyer til laget vårt (en av de andre jentene hadde med seg drakter til et helt lag som hun hadde fått sponset av Salatmester'n hjemme i Norge) og plassert oss på de respektive dommerplassene våre. Tine og Camilla var hoveddommere, og Elise og jeg linjedommere. Så var kampen i gang. Og som de spilte! Jeg tror IKKE Bambino var forberedt på en så hard match, og det tok ikke lang tid før "de offentlige" hadde scoret både ett og to mål. Til vertsskolens store glede fikk de inn et mål før pause, og jubelen stod i "taket" blandt tilskuerne. De stormet banen og sang, danset og ropte. Vi kom nesten ikke i gang med matchen igjen på to-tre minutter. Etter en stund blåste Tine i fløyta; nå var det pause. Treneren for Bambino var mildt sagt misfornøyd med innsatsen, og samlet laget for å prate strategi. Ungene våre derimot, satt og pratet og lo og rett og slett bare koste seg med selve opplevelsen. De var ikke med for å vinne, men å ha det gøy!

Noen av tilskuerne, inkludert han snåle med hatten.

Og meg som linjedommer:)

Neste omgang ble bokstavelig talt sparket i gang, og det virket ikke som om strategi-peptalk'en hadde hatt nevneverdig virkning for Bambino sin del. Resultatet endte uvirkelige 4-1 til de offentlige skolene! Og de som bare hadde øvet sammen TO ganger! Vi var superstolte, og jeg måtte flere ganger ta meg i å juble når de scorte, selv om jeg var dommer og i teorien upartisk... Elevene våre var i ekstase over seieren, men Bambino var det verre med. De var rett og slett ekstremt dårlige tapere. Ikke bare kom de løpende bort til Tine og Camilla etter de blåste av og klaget på dømminga, men vi hadde laget ett diplom som hver av de deltakende skolene skulle få ha med seg og henge på skolen som noen av elevene fra Bambino rett og slett rev i stykker og kastet utover fotballbanen. Makan! Vi fortalte rektoren deres, Mr. Robert Thom, dette, og han ble rasende. Han innkalte dagen etter til møte med sine elever, og gutten som innrømmet handlingen ble utvist fra skolen for alltid! Vi ringte slvfølgelig og forklarte at en sånn straff ikke var noe vi hadde ønsket, og lurte på om det virkelig var nødvendig. Vi vet fortsatt ikke utfallet, men Mr. Thom skulle snakke med guttens foreldre, og om de unnskyldte oppførselen hans så skulle han få komme tilbake. Jeg håper virkelig det ordnet seg! Men alt i alt var det en fantastisk morsom dag, og premien til vinnerlaget var at de fikk spille mot oss! Litt av en premie... Men de syntes det var kjempestas, og med litt hjelp fra sjaføren vår Paul ga vi dem en tøff match. Vel, Paul ga dem en tøff match... Vi var relativt utrente og håpløse med ballen. Men Tine scorte kampens første mål! Uunngåelig nok fikk de andre også puttet et mål, og seieren skulle avgjøres med sudden death: Dommeren blåste, Paul the driver fikk ballen - og MÅKTE den inn i mål fra midtbanen! Tro det eller ei, men vi vant! Hvem det var sin fortjeneste snakker vi ikke så høyt om... ;) 

Seiersjubel!

Vårt fantastiske "Public team" og oss - "the student teachers".

Fredagen kom, og ferden gikk til SOS Barnebyer her i Lilongwe. Vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder der, man måtte visst sende inn skriftlig søknad i forkant eller noe... Men lang historie kort: Jeg vil bli fadder! Så kom kvelden, og vi skulle få teste ut nattelivet Malawi har å by på sammen med Mr. Robert Thom og Mr. John Tembwe. Det var virkelig noe for seg selv! Det første (og utvilsomt beste) stedet vi var på het Culture Club International. Dette var skikkelig disvco, og vi fikk igjen brent av oss et par kalorier. Her møtte vi rektoren vår Mr. John (som tidligere i uken hadde slitt med malaria), staset opp til fest med afrikanskinspirert hawaiiskjorte og matchende caps - gira som søren. Det var rart å se vår ellers så stivpyntede, dresskledde rektor så avslappet. Han dansa og lo og koste seg, og Elise spurte ham da vi kjørte til neste sted: "John, marelia is gone?" (Veit det skrives malaria, men de har helt syk uttale på ting her nede...), hvorpå han svarte med tidenes bredeste smil: "Yes! Marelia is GONE!" Haha, vi lo godt. Videre herfra dro vi til enda to utesteder; en sportspub og et sted som het "The Shack". På sistnevnte var det liveband, et malawisk veldig kjent band kalt "The black missionaries". Det var fantastisk kult å oppleve.
Har dessverre ingen bilder fra denne kvelden, men det er nok kanskje like greit. Etter ti minutter på det første stedet var alt som helt sminke borte vekk, og mine nyutrettede krøller var trygt tilbake igjen. Men jeg kommer til å bære med meg minnene fra denne fantastiske kvelden så lenge jeg lever!

Slenger inn et random bilde fra forrige uke i mangel på utelivsbilder...

Praksislærerene våre Esther og Margret (utenfor bildet) og jeg slår i hjel litt tid mellom timene.

Lørdag morgen ringte vekkeklokka kl syv, det var hardt. Men vi rullet oss ut i japsebussen vår, og satte kursen mot lake Malawi for aller siste gang. Igjen stoppet vi på tremarkedet, og jeg fikk lagt igjen litt kwacha denne gangen også... Trygt fremme ved lake'n la vi oss pal i vater på stranda, og ble liggende til vi skulle hjem. Det var overskyet, så jeg brydde meg ikke noe særlig med solfaktor. Smørte meg med litt sololje faktor seks. Ikke lurt... Har nå lært at overskyet i Malawi ikke nødvendigvis betyr at sola ikke tar!

Spisepause fra sovingen.

Søndag morgen var det heller ingen bønn - eller jo, men på en litt annen måte... Vi dro i kirken! En skikkelig gospelkirke, med en karismatisk, sort mann i kvit drass og kule briller som holdt prekner til den store gullmedaljen. Han skrek og bar seg, og ropte "Halleluja" annenhver setning. Vi kom dessverre etter at de hadde sunget, men vi fikk sett åndeutdrivelse i praksis. En stakkars kvinne stod foran ved "scenen" og fikk demonene mant ut av seg ved hjelp av pastoren, menigheten og ikke minst Gud og Jesus. En rimelig bisarr opplevelse.

Helgen var over på rekordfart, og i dag har vi vært tilbake i praksis på skolene våre, og vi har vært og besøkt et barnehjem for spedbarn mellom 0 og 2 år som heter Chrisis Nursery. Navnet sier sitt, barna her har alle svært kritiske historier. Men de hadde det heldigvis veldig godt der! Barna som bodde der var stort sett foreldreløse, men noen også forlatt av foreldrene sine. En av guttebabyene der, døpt Love (på chichewa) av barnehjemspersonalet, var fysisk og psykisk utviklingshemmet. Moren hans hadde forlatt ham hos en ukjent kvinne i en sykehuskø ved å be henne om å holde sønnen hennes mens hun gikk på toalettet. Hun kom aldri tilbake. 

Vi fikk leke med babyene, holde de, mate de og kose med de. De var så uforskammet nydelige at det var like før jeg puttet en i veska og tok med meg hjem! Men gjorde ikke det, altså. Bare nesten...

Meg og lille Peter på Chrisis Nursery, Ministry of hope.

Peter er ca 6 måneder gammel:)

Mye på en gang, dette! Nå skjønner dere hvordan jeg har det;)

Vi blogges!

- Junie

Tyveri og safari i Zambia!

Nå er det jammen lenge siden jeg har blogget! Jeg vet ikke helt hva det kommer av, jeg hadde jo så lett for å blogge de første ukene. Jeg ble inspirert av hver minste lille ting – bare en liten kommentar kunne inspirere et nytt innlegg. Det er nesten litt fælt å si det, men jeg lurer rett og slett på om jeg har blitt vant til å være her. Det er dagligdags å se barn uten sko og i møkkete, fillete klær som tigger inn gjennom bilvinduet etter småpenger, utslitte, gamle menn langs veikanten med forkrøplede bein som ikke kan gå, de utallige leirhyttene med stråtak langs veiene og stanken av urin og avføring hver gang vi passerer skurene som fungerer som toalett. Og det er begrenset hvor mange ganger det er gøy å lese om de samme tingene på en blogg også... Men dagene går, eller de suser avgårde. Siri og jeg ble i dag faktisk oppmerksomme på hvor liten tid vi har igjen. I morgen er det allerede onsdag, og hver eneste dag denne uka har vi opplegg etter skolen. I dag var vi for andre gang på Girls Promotion Club etter skolen, en klubb for jenter hvor de lærer å sy, strikke, lage mat, stelle hus og syke slektninger, danse og synge. Girls Promotion kunne jeg snakket om i det vide og det brede, og det kommer jeg sikkert til å gjøre når jeg kommer hjem også! Men for denne gangen ble det kortversjonen;) I morgen skal vi på forballtrening med utvalgte elever fra praksisskolene våre. To elever, en jente og en gutt, fra hver skole er valgt ut for å representere de offentlige skolene i en fotballkamp mot den private skolen Bambino. Denne kampen finner sted på Bambino etter skolen på torsdag, og fredag skal vi til SOS Barnebyer etter skoletid før det bærer avgårde på disco med Robert fra Bambino og vår rektor John! Lørdag skal vi til lake Malawi for siste gang, så vi drar i gryinga og kommer hjem utover dagen. Siste dagen denne uka skal vi få lov til å være med vår naturfaglærer «Tito» på hans local church – en skikkelig gospelkirke! Så da er det fram med danseskoa, kameraet og lommeboka. Vi har nemlig blitt fortalt at det ved en merkelig sammentreff ofte er tema «Innsamling til de fattige» hver gang vi nordmennene gjester gudstjenester her. ;)

Helgen som var dro vi til Zambia på safari, og det var jammen litt av en opplevelse! Avreise skulle være kvart over åtte på fredag morgen, så vi hadde pakket kvelden i forveien. Lang historie kort kom vi avgårde klokka ni, fordi Elise og Helle hadde hatt innbrudd på rommet sitt under frokosten! Hell i uhell ble de bare frastjålet mobilene sine med afrikanske simkort, alt annet var låst ned i koffertene fordi vi skulle reise på safari. Kvelden før hadde nevnte jenter faktisk vært hos hotellpersonalet og rapportert om to mistenkelige menn som ruslet rundt på hotellet og oppførte seg veldig rart. Helle forteller:

«Torsdag sjekket to mørke menn inn på Korea Garden Lodge. En av disse gikk frem og tilbake i gangen vår hele ettermiddagen og kvelden. Business fortalte han at han drev med, - sheepbusiness! 

Han kom opp til noen av jentene, og kilte dem i hendene, kommenterte utseendet deres og hadde ingen form for sperre når det gjaldt jentenes intimgrenser.

De mange gangene vi møtte mannen i gangen, dro han en gammel klapptelefon opp til øret, og drev tydeligvis med business. Telefonen var svart både når han ringte og sendte meldinger..-jeg later som om jeg er important.

Etter litt for mange ubekvemme møter med mannen, bestemte vi oss for å snakke med resepsjonisten. Elise og jeg. På vei til resepsjonen møtte vi mannen, travelt opptatt med en svart tekstmelding. Til de to semi-engelsktalende resepsjonistene forklarte vi saken, at denne mannen virket mistenkelig glad i å vandre i gangen vår, fulgt opp av de ukomfortable konfronteringene. ”Point taken!” fikk vi som respons. På vei tilbake på rommet så vi mannen sitte utenfor hotelldøren sin, med hendene godt plantet litt for høyt oppe mellom beina. Fra hotellvinduet kunne vi se mannen sitte der en god stund, men vi tenkte at saken var ute av verden, dro gardinene for vinduene, som består av noen løse glassplater og myggnetting, og pakket og låste ned siste rest av verdisakene våre, klare for safari fredags morgen.

Morgenen etter, mens vi sto og gjorde oss klare til frokost, ringte romtelefonen. Elise svarte, men mannen i den andre enden skravlet i vei på chichewa. Hun forklarte at han måtte snakke engelsk for at hun skulle forstå, og mannen la brått på røret. Et kvarter seinere ringte telefonen igjen. Mannen jeg snakket med, fortalte sint på gebrokkent engelsk, at vi hadde ringt ham fra dette nummeret, på telefonen hans i Salima (to timers kjøretur fra Lilongwe). Deretter slang han på røret. 

Vi låste og forlot rommet for å spise frokost, og krasjet nesten med den ekle mannen utenfor døren vår. Han hilste pent, før han strente bortover gangen. Frokost ble inntatt, og tilbake på rommet hadde vi et kvarter til å pakke sakene, før bilen vår skulle kjøre oss til Zambia på safari. Vi samlet bagene våre, men det var noe som manglet. Begge mobiltelefonene våre var borte!

Leteaksjoner ble satt i gang, sjefene på hotellet ringte etter telefonene våre, men begge var slått av. I én time holdt de på, sa at de skulle etterforske saken, og beklaget på det sterkeste. Problemet vårt lå ikke i det at vi hadde mistet selve telefonene; - det som var ubehagelig var at noen hadde vært inne på rommet vårt, noen hadde rotet i sakene våre, når vi tenkte på at vi egentlig skulle ha vært på vei til Zambia, og skulle være borte i tre dager!

I dag ble Elise og jeg hentet inn på kontoret til Stanley, en av ansvarspersonene på Korea Garden. Han fortalte at de to mennene vi hadde rapportert, hadde sjekket ut rett etter at vi dro til Zambia. Han hadde fulgt etter disse ned til sentrum, og fått tak i én av mennene. Deretter hadde han dratt ham med seg tilbake til hotellet, og ventet der til politiet kom. ”They beat him, they beat him” sa Stanley ivrig, og laget klaskelyder med de store nevene sine. (Herregud, har politiet banket ham opp for et par bortkomne mobiltelefoner?!) Mannen hadde nektet for anklagene, men en annen politimann hadde visstnok kjent ham igjen fra tidligere avhør for samme ugjerninger. Han og kameraten er med i en tyvebande fra Tanzania, som har som profesjon å sjekke inn på fine hoteller, og stjele fra gjestene. Universalnøkkelen deres kom godt i bruk for denne hobbyen. 

Elise og jeg har måttet avgi hver vår skriftlige avhandling i dag, og den ene mannen sitter fengslet nede i gata her..

Case closed!»

Så etter en noe turbulent start på dagen, tok vi fatt på en nokså turbulent biltur... Og jeg som trodde veiene i Malawi var dårlige! Da vi krysset grensa til Zambia (etter mye om og men) , fikk vi noen skarve kilometer med asfalt før tidenes bumpy ride – i over fem timer. Snakk om å være lealøs i nakken etterpå! Men vel fremme på Marula lodge glemte vi fort såre nakker og rumper. Den vesle campen lå nydelig plassert ved en stor elv, full av flodhester og krokodiller, med et lite, sjarmerende svømmebasseng, bavianer rett utenfor dørterskelen og et veldig hyggelig og imøtekommende personale. Slitne etter den lange reisen, og etter å ha blitt proppet fulle av banansuppe, kyllingcurry og «crème brûlée» la vi oss i hyttene våre. Dagen etter startet tidlig. Halv seks møtte vi i resepsjonen, og klokka seks hoppet vi inn i safaribilene for vår første safari. Vi krysset Luangwa Bridge og kjørte inn i nasjonalparken South Luangwa National Park. Som på forrige safari åpenbarte det seg etter første sving et yrende dyreliv med impalaer, sebraer og en diger bøffel. Ikke lenge ut i safarien så vi vår første pulje med elefanter, og etter noe leting så vi også to digre sjiraffer som krysset veien rett foran bilen. Veldig rart å se alle disse dyrene i virkeligheten! Og etter mange timer titting, og en liten rast oppe på en høyde, vendte turen tilbake til campen. Der spiste vi (og en av de lokale bavianene) lunsj før vi brettet oss ut ved bassengkanten. Fy søren, så varmt det var! MYE varmere enn Malawi – og enda tettere luft. Så etter et par timer kastet vi bokstavelig talt inn håndklærne og tok en dusj før vi dro på safari nummer to. Nå SKULLE vi se løve, koste hva det koste ville. Og guidene våre gikk inn med hud og hår for at vi skulle få ønsket oppfylt. De kjørte etter fotspor og lukt(!), og etter en drøy times intens leting og lovende lyder så vi de. To løver, en hanne og en hunne, kom ruslende bekymringsløse over savannen, og la seg ned rundt 20-30 meter fra oss. Vi knipset som ville med kameraene, og løvene var helt uanfektet. Plutselig reiser hunnen seg, går bort til et stort tre og hopper opp! 300 kg muskler drarseg opp trestammen og setter seg midt oppe i trekrona. Bare noen sekunder etterpå følger hannen etter. Dette var visstnok veldig sjeldent å se – vi har jaggu safariflaks! Hvis ikke det bare er sånn de sier for å få oss dumme turister til å føle at vi har fått valuta for penga... Men han ene guiden ville ha bildene mine av løvene i treet og greier, og det fikk han – så det må vel ha vært noe i det de sa...?

Safarisjaføren vår var glad i å tråkke på gassen, og etter nok en bumpy ride og hundrevis av dyr senere, stoppet vi ved elva og så på solnedgangen, tok bilder og drakk øl. Jeg digger safarier.

Tidlig neste morgen ventet hjemturen, og det var verre enn jeg hadde husket. Så syv gode timer etter avreise var det ubeskrivelig godt å komme inn på hotellrommene våre igjen, og i dusjen. Og rimelig utslitte sørget vi for at det var stille i oppgang B på Korea Garden relativt tidlig søndag kveld...

Det var det jeg orket å fortelle om i dag. Jeg skal prøve å ta meg sammen litt på bloggefronten, men jeg lurer på om jeg la lista litt for høyt for meg selv med så mange blogginnlegg de første ukene! Hehe... Jeg har det iallefall veldig bra. Tiden går bare fortere og fortere, og jeg begynner å grue meg litt til hjemreise. Men jeg skal passe på å nyte alt jeg kan den siste halvannen uka! You only live once, så jeg kan ikke bruke den lille tiden her på å deppe over at jeg snart må hjem igjen. Dessuten skal det bli veldig godt å se dere igjen, jeg tenker på dere alle sammen hver eneste dag! Så kos dere på holka, jeg er snart tom for solkrem;)

PS: Begynner å bli lei av å syte over nettilgangen her, men to bilder var det jeg rakk å laste opp fra jeg kom hjem i dag frem til leggetid... MANGE bilder venter når jeg kommer hjem!:)

Så til neste gang:

Vi blogges! (Forhåpentlig innen jeg er hjemme igjen...)

- Junie