Håp

Nå er jeg sliten. Dagene går i ett, og inntrykkene står i kø. I dag har vi hatt vår første ordentlige praksisdag! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så nervøs. Jeg er stort sett aldri nervøs før jeg har timer hjemme i Norge, men i dag var jeg virkelig det. Jeg vet nesten ikke hvorfor, for uansett hva vi sier og gjør er vi i lærernes og elevenes øyne helt supre. Jeg føler nesten litt på det, for alt vi gjør er liksom så «bra»! Det gjør også at i det minste jeg får en smule prestasjonsangst. Jeg vil jo leve opp til disse forventningene og yte det aller beste jeg kan for å tilføre noe nyttig. Men dagen i dag gikk overraskende bra! Vi hadde vår første lesson klokka 1030; Siri og jeg i standard 7A og Helle og Elise i 7B. Vi ønsket å bruke denne timen på å bli bedre kjent med elevene, og ville at de skulle bli bedre kjent med oss og hvor vi kommer fra. Vi fortalte om oss selv, hva vi het, hva vi likte og så videre, og en hel del om Norge og typiske norske ting og tradisjoner. Det var en helt spesiell følelse å for første gang stå foran en klasse på 66 elever som vi ikke deler morsmål med, og skulle være «Madams». Enkelte av elevene er jo ikke så mye yngre enn meg engang... Men det var så sprøtt å ha full fokus fra så mange elever, ingen sa et knyst så lenge vi hadde ordet. Om noen mot formodning glemte seg bort trengte vi bare å si «Quiet, please.» én eneste gang, om ikke en av de andre elevene allerede hadde hysjet for oss. Det har jeg i hele mitt liv, som både elev og lærer, ALDRI opplevd. Hva har de i vannet her nede??

Etter denne timen ruslet vi fire jentene bort til «the multipurpose hall». Her skulle vi ha såkalt «expressive arts» i den påfølgende timen, hvor vi skulle lære elevene Glow-dansen til Madcon. Vi gikk bort litt i forkant for å sette opp lyd og diverse, men dessverre hadde vi bare en bitteliten dockingstation til iPod tilgjengelig som Helle hadde hatt med seg fra Norge. Ikke et vondt ord om docken, altså! Men lyden bar vel ikke veldig godt i den digre murhallen – særlig ikke med nesten 150 dansende elever der inne. Men fantastisk veloppdragne som de er gikk det aldeles fint! Vi bare forklarte at for å høre musikken må alle være helt stille mens vi danser. Så enkelt og greit: Da var de det. Men for et syn! Alle disse nydelige ungene smilende og dansende - og fnisende – sikkert over hvor rare vi jentene så ut når vi danset. Men vi koset oss så veldig med det! Vi danset og svettet og lo, og det virket som om ungene syntes det var minst like gøy. Og da tiden var ute var målet for timen absolutt oppnådd: Alle de 132 elevene kan nå første del av dansen!

Full av energi og godt mot satt vi oss i bilen tilbake til hotellet. Vi myldret av ideér til nye undervisningsopplegg, og gledet oss stort til neste dag. Vi ankom hotellet, tok en kjapp men ekstremt etterlengtet dusj og gikk så ned i hotellrestauranten for å møte en Malawisk kvinne som rett og slett var skoleinspektør for hele Lilongwe. Jeg hadde aldri gjettet det om jeg så den lille, frodige damen på gata! Men det ble en kjapp hilsen, for vi hadde en avtale med et barnehjem klokken tre. Alle jentene gravde dypt i de medbragte koffertene med ting vi ønsket og gi bort, og vi lastet japse-tralla vår med et ukjent antall poser og bager. (Som om den bussen ikke er trang nok fra før! Men – der det er husrom osv...)

Da vi ankom portene til barnehjemmet ante vi ikke hva vi kunne vente oss. Det eneste vi visste var at det var et barnehjem for jenter fra 8-16 år. Så da portene åpnet seg så vi et beskjedent murbygg med disse bokstavene: Tilinanu. Dette betyr ganske enkelt «Vi er med dere» på chechewa.

Vi parkerte på den rødstøvete skoleplassen, og en gulkledd, beskjeden dame kom og tok imot oss. Hun håndhilste på alle og takket for at vi kom. Dette var bestyrerinnen av barnehjemmet. Hun driver dette barnehjemmet sammen med sin mann på heltid. Med andre ord: de har ikke jobber hvor de tjener penger, de tjener ikke penger på driften av barnehjemmet for de får ikke noe som helst statsstøtte. Ironisk med tanke på at det er staten som plasserer ungene i ulike hjem ettersom hjemmene har kapasitet, og for å øke kapasiteten trengs det jo ressurser... Men på mirakuløst vis får de hjulene til å gå rundt på Tilinanu, og bidragsyterene er veldedighetsorganisasjoner og lokale kirker som for det meste donerer mat.

The girls

Vel, vi fikk komme inn, og der stod det 35 vakre jenter med de største øynene du kan tenke deg, uten å lage en lyd. Da vi omsider fikk satt oss ned på en gruppe oppstilte «kongestoler» (som vi nå begynner å bli ganske vant til), var det slutt på freden. Jentene sang og danset og ønsket oss velkommen, og på gleden de viste kunne man aldri gjettet hva mange av de har vært gjennom. En sang som festet seg spesielt godt til minnet hadde følgende tekst: «My desire, your desire, our desire is to be educated.» They sure know how to pick a crowd... Jeg har filmet mye av dette som jeg kommer til å legge ut så fort jeg kommer hjem og har bedre nettilgang.

Igjen presset tårene seg på. Disse jentene var som oss. De var bare jenter. Jeg har aldri hatt det sånn her før. Det er så utrolig rart å se disse tingene som man hører om på film, i bøker og dokumentarer helt på ekte. Å ta disse jentene i henda, å se dem i øya og vite hvor mye vondt de har opplevd i oppveksten. At vi var de som satt på stolene, og ikke var de som underholdt, er jo egentlig bare en tilfeldighet. De er bare jenter - akkurat som oss - og det er ingen grunn til at det ikke like godt faktisk kunne vært meg... Som sagt: takknemlighet får en helt ny betydning.

Det var en av de tøffeste opplevelsene jeg har hatt her nede så langt. Jeg brukte lang tid på å komme meg igjen, og er vel egentlig ikke helt sikker på om jeg har det enda. Men jeg har også håp. Disse jentene har fått en ny mulighet i livet; de har noen som tar vare på dem, en slags familie, og de går alle på skolen. Forhåpentligvis går de en lys fremtid i møte.

Det er masse jeg kunne fortalt om dette møtet, blant annet overrekkelsen av tingene vi hadde med hvor jentene ble stilt opp på rekke av bestyreren for at vi skulle få tatt bilder. Akkurat som om det var prisen de måtte betale for å motta disse gavene. «Sånn! Smil og vær takknemlige!» Det likte jeg dårlig. Men jeg kunne virkelig tenke meg å dra tilbake en dag – uanmeldt – og kanskje ha med noen baller eller sånn og bare leke med dem. Vi er jo likeverdige! De skal ikke stille seg under oss på noen som helst måte bare fordi vi har en fet lommebok. Om noe er det vi som skal stille oss under dem. For renere hensikter, mengde medmenneskelighet og ønske om å leve skal man lete lenge etter. Dette er gode personer, gode medmennesker. Og det er ikke noe verden trenger mer. Det er med ydmykhet og stolthet at jeg kan si at jeg føler at jeg har lært noe av disse jentene. Takk!

"Jeg opplever at mennesker som ikke har noe kan ha lettere for å gi, enn vi som har mye og er redd for å miste." - Liv Ullman

Nå trenger jeg å sove litt, i morgen er det på'n igjen. Dette var bare mandag...

Happiness, love, hope...

Vi blogges:)

- Junie