Big eyes

Bilder sier mer enn tusen ord - virkelig. Men de sier langt i fra alt!

Nå er vi på den tredje dagen i Malawi. Tiden flyr, men samtidig virker det som om vi har vært her mye lengre. Det så mye å se og oppleve, så mange inntrykk å ta innover seg. I dag har vi vært rundt og besøkt to av praksisskolene. Den første skolen vi var på het Chandkanwe Primary School, og det er her Tine og Andrea skal ha sin praksis fremover. Vi tok etter en liten kjøretur fra hotellet vårt av inn et sted som jeg ikke kunne tenke meg at det var hverken lovlig eller mulig å kjøre. Ferden gikk inn i en smal, gjørmete gate med små hus/hytter på begge sider. Det var tydelig at her bodde det folk, og de satt langs "veien" og lagde mat, slappet av, ammet... Ja, stort sett veldig hverdagslige ting. Da vi kom kjørende ble fokus mye rettet mot oss og vår "japse-minibuss" (alle jentene sitter med hvert sitt kamera og knipser for den store gullmedaljen), men det begynner vi å bli vant til nå - særlig etter dagen i dag...

Da vi ankom Chandkanwe var det fortsatt tidlig på morningen, og veldig mange av de elevene som var på skolen hadde time. Likevel ble vi tatt i mot av en liten herskare av disse små, nydelige ungene. De var faktisk litt avventende først, men da vi begynte å ta bilder av dem ble de "værme i trøya" og veldig nysgjerrige! Det var utrolig morsomt, spennende og spesielt når disse barna flokket seg rundt oss, ville ta på oss og hilse - og ikke minst bli tatt bilde av! Det var superstas, og alle prøvde å få oppmerksomheten vår for å ta bilde av akkurat dem. Da vi visste de bildene på det digitale kameraet etter at bildet var tatt, ble de helt gærne og flokket seg rundt oss. Det var rimelig intenst, men utrolig gøy!

Marielle og Eline som snakker med barna på den ene skolen.

På denne skolen het rektoren Mr. January, og det ble fort en «greie» at jeg het Junie, og at han og jeg var en perfect match. Ungene syntes også det var veldig morsomt at jeg het Junie. Vi hadde for anledningen på oss hvert vårt navneskilt, og måneden juni på chichewa (som er deres morsmål) skrives helt likt som på norsk. Så da jeg presenterte meg i den første klassen lød det rungende latter. Ja, ja...Jeg er jo vant til det:)

Klasserommene var noe ganske annet enn det vi er vant til hjemme. Det var vi jo forberedt på. Det meste er vi jo mer eller mindre forberedt på, men det er helt noe annet å se det «live». Ungene sitter som sild i tønne på gamle, slitte pulter og stoler (hvis de er heldige), ellers sitter de rett på leirgulvet. Dessuten er det ikke plass til å undervise alle elevene under tak, så mange hadde undervisning ute – i skyggen av et tre eller lignende. Det var stort sett over hundre elever per klasserom, men det som kanskje imponerte meg mest var hvor utrolig disiplinerte ungene var. Enda de satt så tett i denne uutholdelige varmen, var det helt knyst frem til læreren ba levene om å prate. Da vi gikk rundt på hilserunder i klasserommene reiste alle elvene seg opp og ønsket oss unisont velkommen med disse frasene: «Welcome visitors! How are you?» Da svarte læreren deres for oss at han og vi hadde det bra og spurte hvordan de hadde det, og til dette svarte elevene: «We are fine. Thank you, visitors!» De fleste av oss kvakk litt til da vi den første gangen ble møtt av rundt 120 elever som ropte dette til oss. Det var en veldig sterk og fin opplevelse. De var også veldig opptatt av hva vi het, og i alle klassene hvor elevene fikk stille spørsmål til oss var dét det første de lurte på.

Den andre skolen vi var på het Chinsapo. På denne skolen gikk det godt over 7000 elever, og vi ble tatt imot med stormende jubel av et hav av elever som smilte og vinka og ropte «Asongo, asongo!». Asongo betyr "hviting" på chenchewa. Akkurat den opplevelsen av å kjøre inn i skolegården der var helt surrealistisk. Jeg følte meg som en superkjendis! De flokket seg rundt bilene så voldsomt at vi nesten ikke kom ut. Jeg filmet noe av det med kameraet mitt, og i bakgrunnen hører vi bare Andrea som litt smånervøst sier: «Tør du å åpne døra nå, a?» Det var helt ville tilstander.  

Chinsapo Primary School ønsker oss velkommen!

Alle her er så vennlige og blide, og utrolig gjestfrie. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så velkommen noe sted. De har ikke mye, men de deler med det de har og er utrolig stolte av sitt og sine. Her har vi nordmenn MYE å lære. Man hører det jo hele tiden, men det kan ikke sies for ofte: Vi må huske å være takknemlige for det vi har. Det har jeg alltid ment, men det får en helt annen betydning etter å ha sett med egne øyne hvor lite som skal til for å gjøre disse menneskene glade, og hvor lite ting de faktisk trenger for å være lykkelige. De har nærmest ingen eiendeler, av og til ikke engang klær og sko. Likevel stråler de med en livsglede som gjør at den gjennomsnittlige nordmann virker utakknemlig og bortskjemt. Hver dag for mange av menneskene i Malawi går ut på å få tak i mat og rett og slett overleve. Dette problemet kan mer eller mindre nesten ikke sies å eksistere i Norge. Tenk dere å ikke ha tilgang på sikkert vann? Med det mener jeg vann som kan drikkes og som er mindre enn en dagsreise til fots unna. Slik er det for 24% av befolkningen i Malawi (og av de 76% som har tilgang, kan det godt tenkes at de må gå flere timer i den brennhete solen hver dag for å hente det.), og den gjennomsnittlige inntekten er på ca 1 U$ per dag. (Det vil si per dagens kurs litt over seks norske kroner. Prøv å mate en familie på åtte med det, du!) Moralen er at man kan alltid ha det verre enn det man har. Kunsten å se positivt på ting er en overlevelsesstrategi som faktisk fungerer veldig bra. Iallefall for de 13,9 millioner innbyggerne i Malawi.

Gutt som vinker hadet til oss etter besøket på skolen:)

Det er så mye jeg kan fortelle, og det er så mye jeg vil si. Men som jeg sa innledningsvis er det nærmest umulig. Jeg har tatt nærmere tusen bilder allerede, men enda så fine de blir med mitt nye, flotte kamera, så viser det ikke en brøkdel av det vi opplever. Noen av jentene kjøpte postkort i dag som de skal sende hjem, men jeg ble helt frustrert bare av tanken. Hva søren skal jeg skrive der? Og hvordan skal jeg eventuelt få skvist inn det jeg har å fortelle på 10x15 cm? Bildene hadde hjulpet en del, men dette forbannede nettet bruker en million år på å laste opp ett éneste bilde. Så jeg får holde dere litt på pinebenken enn så lenge, og legge ut de jeg får tid til så ofte jeg kan. :)

Jeg har forresten kjøpt meg en bok i dag! «Effective Chichewa Chinyanja Course for foreigners», (eller «Chinchewa for dummies») så når jeg kommer hjem snakker jeg nok flytende. ;)

Big eyes

I morgen skal vi besøke de tre siste skolene inkludert den Elise, Helle, Siri og jeg skal på, og jeg gleder meg til å fortelle hvordan det går!

Savner dere og håper dere har det bra:) 

Vi blogges!

- Junie