Mvuu Camp Lodge River Safari

Helgen var fenomenal! Vi dro avgårde tidlig lørdag morgen (avreisetidspunkt var satt til 0630, men etter Malawitid er det syv...), og var fremme på hotellet hvor vi skulle bli fraktet i båt til campen fra litt over ti. Hotellet lå rett ved elva, og overalt på hotellområdet stod det skilt som: «Beware of hippos and crocodiles! Swimming in the river is not allowed!» Jeg speidet utover elva så godt jeg kunne, men greide ikke å se tegn til hverken flode eller krokofanten, så vi satte oss ned på hotellrestauranten og bestilte litt lunsj. Vi fikk beskjed om at vi måtte vente med avreise til Mvuu Camp til klokka ett, ettersom vi skulle kjøre sammen med en annen gruppe turister som bodde på hotellet. Bittert, kunne sovet tre timer til... Men det var absolutt hyggelig å sitte på hotellet også, og det var så utrolig vakkert. Vi merket godt på lufta at vi var ved vannet, det var varmt og klamt. Så jeg tror alle trakk et lettelsens sukk da vi kom ut på vannet og fikk litt vind i håret.

Vel ute på vannet fikk vi hver vår oransje og svært moteriktige vest. Ikke at det hadde hjulpet hadde vi ramlet over bord... Da vi hadde kjørt ca 100 meter så vi den første «klynga» med flodhester. Herregud, så digre de er! De veier visstnok oppimot et tonn på det meste, og det sier litt når en fullvoksen elgokse normalt ikke veier mer enn 600 kg. Flodhestene ser klumpete og ugrasiøse ut, og de kan faktisk ikke svømme! Kjipt med tanke på at de bare kan holde pusten i 5-6 minutter og bor i vannet. Derfor holder de til på grunt vann, og når de skal sove hviler de hodene sine på hverandres kropper. Teamwork! De holder seg i vannet om dagen for ikke å bli skadet av solen, og rusler opp på land etter solnedgang og gresser. De digre og kraftige kjevene er i stand til å bite gjennom en krokodilles panser. Og tross i sitt mindre grasiøse ytre og korte bein, er de utrolig raske. Det er registrert flodhester som løper opp imot 48 km/t, som er en god del fortere enn mennesker. Fritt for ikke å møte på en sinna flodhest...

Mr. Hippo

Etter en ca tre kvarter lang båttur og ca hundre tusen flodhester, åpenbarte Mvuu Camp Lodge seg for oss som det rene filmsettet. I skråningen langs elva, mellom grønne planter og digre trær, lå det små trehytter som tatt rett 

ut fra en film. Båten vår tøffet inn til en liten trebrygge, og vi ble tatt imot av smilende safariguider. Vi fikk romnøklene våre og lempet tingene våre der før det bar rett til lunsj. Kylling og ris stod på menyen. Skjemaet var rimelig fullt, så vi rakk ikke mer enn å tygge og svelge siste bit før det bar avgårde på vår første safarirunde. Vi fordelte oss i to biler, syv i hver, så kjørte vi avgårde. Vi hadde ikke mer enn kjørt ut av parkeringsplassen før vi så både villsvin, aper og impalaer i fleng. Det var så sprøtt å se. Dette var jo bare noen hundre meter fra hytta vår! Og kameralinsene gikk varme allerede 30 sekunder ut i safarien. Vi kjørte i åpent landskap så vel som i tilnærmet regnskogterreng, før vi etter langt om lenge og lengre enn lagt kom frem til en diger odde hvor vi stoppet for å se på flodhestene og solnedgangen, og nyte en «halv kald». For en opplevelse.

Da mørket senket seg, bar turen hjem til campen igjen for treretters middag. Fulle av inntrykk og slitne etter dagens reise ble vi eksortert (merk: det var forbudt å bevege seg på området etter solnedgang uten eskorte) til hyttene våre. Siri har et ekstremt godt øye for kryp, og vi hadde ikke mer enn åpna døra før hun hadde lokalisert to salamandre, en edderkopp og diverse bevingede insekter - som jeg måtte uskadeliggjøre. Hehe... Deretter skjøv vi sengene inntil hverandre og krøp vi innunder myggnettingen vår, og etter eks antall fluemord la vi oss til og sove. Det var ikke bare lett. Snakk om lurveleven utenfor! Vinduene/veggene våre bestod kun av en tynn netting, og det hørtes nærmest ut som om alle insektene i verden la sin lit i å bråke mest mulig – rett utenfor hytta vår. På toppen av det hele lå vi jo rett ved elva, og flodhestenes plasking og ustoppelige grynting hørtes gjennom hele natten. Det var helt unikt. Vi fikk virkelig følelsen av å være midt i tykkeste jungelen.

Da klokka ringte halv fem neste morgen hadde både Siri og jeg allerede vært våkne i fem minutters tid, og vi lå bare og lyttet frem til klokka var kvart på. Da gjorde vi oss klare, og etter noe nøling våget vi oss utenfor døren og ruslet bort til campen. Vi traff heldigvis ingen sinte flodhester! Så bare det avgårde på gåsafari. Siri, Helle N, Anneli, Andrea og jeg hoppet inn i en jeep som vi delte med to engelsktalende turister, og så bar det avgårde. Det var helt magisk å kjøre gjennom landskapet i skumringen. Litt etter litt våknet dyrene til liv, og igjen så vi hundrevis av impalaer, fugler, vilsvin og aper. Plutselig kveler sjåføren motoren og lar bilen trille. «Rhino!» hvisket han ivrig. Alle satt musestille og fokuserte inn i buskene på høyre side, og riktignok; der stod det et stort, sort nesehorn! Stemningen var elektrisk. Vi så hvordan nesehornet ruslet langs veien før det krysset den bare nærmere tyve meter fra bilen. Den stoppet opp midt i veien, så løp den avgårde inn i bushen på den andre siden av veien på de stubbete beina sine. Wow! Dette nesehornet hadde visstnok rømt fra et inngjerdet reservat like ved, og det var svært sjeldent å se. Guiden vår var i ekstase, og mente at av de ni gangene han i sitt yrke hadde sett nesehorn her, så var dette den nest beste «sightingen» han hadde hatt. Snakk om flaks! Resten av turen og selve gå-delen av safarien ble nesten en nedtur etter dette, men det var absolutt en opplevelse å gå rundt i terrenget beskyttet av en mann med rifle, mens vi tittet på spor etter dyr og ulike planter. Vi var veldig fornøyde!

Naughty rhino

No Jimmy, no safari...

Etter frokost var det på'n igjen, og vi ble geleidet ned til brygga. Nå skulle vi på båtsafari. Her så vi enda flere flodhester, masse fugler, krokodiller og en stor flokk med elefanter som gresset ved elvebredden. Slitne og fornøyde bar turen tilbake til campen hvor vi hentet sakene våre, og satt oss i båten igjen for hjemreisen. Sjøluften og inntrykkene gjorde sitt, og jeg sovnet i sittende posisjon mesteparten av veien. (Unnskyld om jeg sikla på deg, Camilla!)

Elledille eller krokofant:)

Nå er vi tilbake i «hverdagen» igjen, med praksis og tilhørende opplegg. Dessverre har jeg klart å bli dårlig i magen igjen (som 70% av de andre jentene også...), og i skrivende stund sitter jeg og spiser risgrøt som jeg fikk servert på døra av en veldig søt dame i hotellpersonalet. Det skal visstnok være bra for magebesvær, sier hun. Kjip smak, men uten tvil verdt et forsøk. Må forresten kommentere hvor mye de bryr seg her nede når folk er syke, for da de fikk nyss om at jeg ikke var i form var de på døra med én gang – og de kom i puljer. På det meste hadde jeg tre mennesker her inne som lurte på hva som feilte meg og om jeg trengte å dra på sykehus. Jeg forsøte å forklare etter beste evne at det sikkert bare var bakteriefloraen her nede som var uvant for meg, men de virket ikke overbeviste. Helle, som har fått influensa, trodde de at hadde fått malaria og ville også sende henne på sykehuset. Take a chill pill, vi er bare i dårlig form...

Så nå skal jeg legge meg litt i fosterstilling og syns synd på meg selv til de andre kommer hjem fra skolene. Forhåpentligvis går det over i løpet av dagen, og jeg er klar for en ny frisk i morgen. Håper alle er friske der hjemme!

Fornøyd "safarier"

Vi blogges!

- Junie