Feel free!

Hvor skal jeg begynne... Den ene dagen er bare sykere enn den andre. I dag har vi som sagt besøkt de tre siste praksisskolene; Bambino, Chatuwa og Mwenyokondo. Dagen begynte som alle de andre dagene har gjort. Vi står opp rundt halv syv, gjør oss klare og spiser frokost ved bassenget. (Lurer på når jeg kommer til å bli lei egg... Priser meg lykkelig for at det ikke har skjedd enda!) Vi fikk tatt det daglige inntaket av medisinske remedier mot malaria og fordøyelsesproblematikk, og satt oss i japse-bussen vår. Jeg hadde vært veldig flink og satt kameraet mitt til lading kvelden før, men hadde ikke vært så flink at jeg husket å sette batteriet inn i kameraet igjen... Og det oppdaget jeg først da vi ankom Bambino Primary School. Sweet. Så jeg har gått omkring med et fullstendig ubrukelig to-kilos speilreflekskamera rundt halsen i hele dag. Det verste var vel ikke egentlig at det var kjipt å gå og bære på, men det har vært så vanvittig mye å ta bilder av i dag! Men heldigvis hadde jo alle de andre jentene med seg kamera, og har lovet at jeg skal få noen av de:)

Første skole vi besøkte var som sagt Bambino. Dette er en privatskole, noe som merkes ekstremt godt. Skolen lå i et uvanlig fint strøk til å være i Lilongwe, og bygningene, klasserommene og inventaret var omtrent tilnærmet norsk standard. Vi fikk høre at prisen for å gå på denne skolen var omtrent 1000 kr i måneden, og det er et tankekors når, som jeg har nevnt tidligere, den gjennomsnittlige dagsinntekten er på under 1 U$. Elevene hadde hver sin pult, klasserommene hadde bra med utstyr og hjelpemidler og de hadde datarom med skikkelig fine datamaskiner - og alle fungerte! Dessuten så du ekstremt godt på ungene at alle kom fra møblerte hjem... Skolen er ikke bare vanlig skole, men er også for noen av elevene et internat. Altså de blir sendt på skolen og bor der. Skolen hadde også en barnehageavdeling (nursery) for barn under skolealder. Der var det jo utrolig mange nydelige barn, og jeg kjente jeg var en smule bitter for at jeg var kameraløs. Men vi fikk iallefall en rundtur i de fleste klasserommene, vi presenterte oss og elevene fikk stille spørsmål. Igjen merket vi godt at det var en privatskole da en snerten liten fjerdeklassejente spratt opp og lurte på «what currency we used» (Currency = valuta). Flere av oss studentene ble jo til og med brått usikker på om den glosa hadde kommet med på gloseprøvene vi hadde hatt. Elevene der snakket fra tidlig alder veldig bra engelsk, og de ble også undervist i fransk – noe som ikke er tilfelle på noen av de andre offentlige skolene. Det var veldig 'behagelig' å være på Bambino. Vi så ikke noe sult eller fattigdom, sett bort i fra at noen av de lokale fengselsfangene var satt til å slå de uendelige kvadratmeterne med plener og fotballbaner. Her var det ikke like mange inntrykk på samme måte som på de andre skolene, men vi fikk øynene veldig opp for hvor store kontrastene er her i Malawi. Ressursfordelingen her i landet kan kanskje sammenlignes litt med verdensbildet; en liten prosentandel av befolkningen sitter med en ekstrem høy andel av ressursene. Det virker for meg helt feil. Men vi gjorde oss i ferdig med besøket, og det var veldig hyggelig å være der.

I mangel på bilder fra i dag er dette fra i går da vi besøkte de andre skolene.

Det står ikke på gjestfriheten!

Videre dro vi til neste skole; Chatuwa. Rektoren på denne skolen heter Christon, og er vår kontaktperson, organisator og altmuligmann. Han er en ekstremt dyktig, ydmyk, målbevisst og ikke minst hyggelig person. Han ble faktisk 'headhunted' til denne rektorjobben for å rydde opp litt i sysakene – og det hadde han virkelig greid! For en skole! Den er jo offentlig som alle de andre skolene (med unntak av Bambino), og ikke nødvendigvis i noen bedre materiell stand. Men alt var så 'på stell', og det hersket en slags harmoni innenfor portene både blant lærere og elever. En god leder har tydeligvis veldig mye å si, og jeg vil tro at vi som fremtidige klasseledere virkelig har noe å lære av denne utrolige mannen. Som på de andre offentlige skolene flokket elevene seg rundt bilen da vi kom; ivrige, nysgjerrige og som alltid glade. Vi ble vist rundt og fikk hilse på mange klasser, før vi omsider ble ledet til en liten gresslette bak skolen. Og gjett hva: HER SKULLE VI FÅ PLANTE HVERT VÅRT EGET LILLE TRE! Så nå har jeg et tre som er bare mitt (nesten) stående på vakre Chatuwa Primary School i Lilongwe. Jeg er vel heldig!:) Etter denne lille seremonien ble vi tatt med til multipurpose-hall'en. Det vil si en slags aula/hall som blir brukt til alt mulig forskjellig. Her ble vi geleidet opp på en avsats i ene enden av rommet som jeg kanskje ville gjettet var scenen, men her skulle altså vi sitte og se på elever fra skolen opptre for oss! Jeg følte meg veldig på 'utstilling' der vi satt på rekke og rad på disse gulbrune plaststolene, og vi ble nærmest behandlet som kongelige. De har jo som sagt ikke mye, men deler på det de har og er svært stolte av det. Og vi fikk brus og kjeks og småkaker. Jeg følte det nesten litt vemmelig, for utenfor vinduene og klemt inn i døråpningene stod hundrevis av unger som hverken en ussel kjeks eller lov til å komme inn. Og der satt vi på vår høye hest og gomlet i oss og fikk servert show spesielt tilegnet til oss. Men denne følelsen ble fort overskygget av alle de følelsene som boblet opp da ungene kom dansende og syngende inn i rommet til lyden av afrikanske bongotrommer. Vi ble fullstendig tatt på senga alle man, det var en så utrolig sterk opplevelse. De sang og danset og vrikket på rumpene som bare afrikanere kan så svetten piplet. Og igjen disse smilene, disse store øynene og denne gleden over bare det å se oss og få lov til å vise frem sitt for oss. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men jeg tror rett og slett bare alle inntrykkene fra de foregående dagene og denne bare akkumulerte seg og eksploderte da vi fikk se dette. Jeg satt og konsentrerte meg for harde livet om ikke å begynne å gråte, men til ingen nytte. Tårene sildret. Av glede tror jeg, jeg vet ikke. Men det var en helt ekstrem opplevelse. Det gjorde ikke saken bedre da jeg tittet mot høyre og så at Cathrine var laaaangt foran meg på tute-toget, hadde gitt opp kampen for lengst og bare storhulket. (Eller litt hjalp det, for jeg trodde jeg var den eneste.) Men neida. Og langs rekka var det rene dominoeffekten, og vi endte med å holde det tutekoret. Stakkars elevene trodde det var noe galt og at vi var misfornøyde, og vi prøvde på gebrokkent, snufsende engelsk å forklare at vi bare var rørt og syntes det var veldig fint. Vi fikk tatt dem i henda og takket for et fantastisk show. Det var en helt utrolig opplevelse.

Så bar det tilbake til bilene våre, og det var som vanlig så vidt vi kom frem. Alle disse små, vakre barna som bare rekker oss til livet flokket seg rundt oss og ville ta oss i henda, hilse og selvfølgelig bli tatt bilde av. Superkjendisfølelsen har enda ikke gitt seg.

Da vi var kommet ut av skolegården var det en merkelig stemning i bussen, og alle pratet om det de hadde følt og tenkt. Det var godt også, men vi var bare helt fullstendig tomme i hodet. Helt fjerne på en måte. En veldig rar følelse. Og igjen disse kontrastene: Vi kjørte da rett til Four Seasons Hotel for å spise lunsj. Igjen tar vi av en eller annen rød sandvei, og det åpner seg en oase rundt oss. Det var helt utrolig vakkert, som tatt ut av Avatar eller noe. Med fossefall, fiskedammer, enorme trær og blomster som jeg ikke trodde eksisterte i virkeligheten – i 3D. Vi får virkelig brukt hele følelsesspekteret vårt her nede! Men vi fikk i oss mat og turet videre til neste – og siste – praksisskole, nemlig den Elise, Helle, Siri og jeg skal være på. Jeg husker jeg tenkte «Ja, ja. Dumt vi fikk oppleve Chatuwa først, alt må jo bli en skuffelse etter det.» Og så kom vi frem til der vi skulle ta av fra hovedveien, og jeg fikk helt sjokk. Av all slummen og fattigdommen vi har sett var dette absolutt det verste jeg hadde sett der nede. Husene var strå og blikkplater hvor hullene kanskje noen steder var tettet av søppel. Ungene som gikk i gata hadde veldig dårlige om i hele tatt noen som helst klær, og maisplantasjen var rett og slett i søppeldynga. Men etter noen hundre meter kom vi til en port, og da den åpnet seg kom vi inn på et nydelig område med trær og mer forseggjorte bygninger: Mwenyokondo Primary School. Fra administrasjonsbygningen lød det afrikanske rytmer, og vi ble tatt i mot med åpne armer og store smil. De var så glade for å se oss, og lærerne våre fikk blomster i knappehull og buketter. En av jentene fra skolen hadde fått i oppgave å sette på disse blomstene og å gi Marianne (den ene læreren vår) en blomsterbukket, og da hun skulle overrekke denne buketten satt hun seg helt ned på knærne og så ned da hun ga den. Og igjen kom denne følelsen av å være kongelig eller noe opp til overflaten. En de ønsket oss igjen velkommen, og ledet oss inn på kontoret. Elise, Helle, Siri og jeg ble sittende igjen der inne sammen med lærerne for sjuende trinn, som skal være våre mentorer og praksislærere. Vi satt en stund og pratet med dem om de kommende ukene og våre forventninger, før vi ble ledet ned i deres multi-purpose hall. Her satt alle de andre allerede, og det var tale på tale fra ørten forskjellige lærere, kommunearbeidere, rektor osv. Etter alle disse talene fikk vi enda et show av elevene med sang og dans, men nå hadde vi heldigvis grint fra oss. Deretter ble vi oppfordret til å reise oss, for nå skulle vi også danse! Og det gjorde vi – alle sammen. Tor Arne og Eystein ledet ann, og alle de lokale lærerne hang seg på. Fy søren, det var gøy!!

Er masse mer jeg kunne fortalt, men det måtte nesten bli sånn her. Klokka er mye og jeg må sove, vi skal tross alt i praksis i morgen for første gang! Bare observering riktignok, men likevel.

Så jeg får eventuelt føye til mer siden, selv om jeg egentlig kan se for meg at jeg har nok av annet å fortelle...;) 

 

Feel free!

Vi blogges!

- Junie