Wave your flag

Denne uka har vi kommet i gang med undervisningen for fullt. Elise, Helle, Siri og jeg setter oss i bussen på morgenkvisten og kjører til praksisskolen vår: Mwenyekondo Primary School. Vi kommer mer og mer inn i rutinene, men vi merker også utfordringene med at alt er så ulikt fra hvordan ting gjøres hjemme. Det virker som om de afrikanske øvingslærerne våre til tider er litt skeptiske til oppleggene våre, men vi er jo fortsatt i innkjøringsfasen. De sier veldig sjeldent noe som helst om undervisningen vår, men i går fikk Helle og Elise tilbakemelding om at øvingslæreren deres mente det var for lett. Vi syns det er veldig vanskelig å vite hvilket nivå vi skal legge oss på, særlig med tanke på at det er aldersblandede klasser. Elevene her har like ulike individuelle forutsetninger som elevene vi har hjemme i Norge, og vi merker allerede at det er et stort sprik i kunnskapen de besitter. I går hadde vi engelsk første time; Helle og Elise i den ene klasse, og Siri og jeg i den andre. Oppleggene våre var identiske, og bygget videre fra det vi hadde dagen før. (Norwegian folk tales.) Vi hadde en oppgave hvor vi hadde plukket ut setninger fra et norsk eventyr vi hadde lest, nemlig «Askeladden som kappåt med trollet», og fjernet noen av ordene som de skulle fylle inn. Simpelt i utgangspunktet, og kanskje det læreren reagerte på, men det var likevel mange av elevene som ikke fikk det til. Er det likedan her som i Norge, eller kanskje verre? Blir det at mange av elevene sliter forbigått i stillhet bare fordi de bare kan ta år om igjen? Vi har sett noe av strykstatistikken her, og den er slettes ikke verst. Det er flere gutter som stryker enn jenter, men disse elevene får etter det vi vet om ingen spesiell oppfølging. Kan de ikke det de skal, virker det ikke som om det er lærernes problem. Dette har jeg lyst til å finne ut mer om.

Siri, meg, rektor John, Elise, Janne og Ingvil utenfor multipurpose 

hall'en som er bygget med norske midler. 

Men ellers denne uka har vi som sagt også undervist i faget «expressive arts». Det er uten tvil skoledagens høydepunkt! Nå har vi endelig fått brent Glow-låta over på en CD, og spiller fra en CD-spiller som gir godt med lyd ut i det store, overfylte rommet. Vi er nå ferdig med del tre av fire i dansen, og det går strålende. Elevene (og vi!) danser, roper og ler til vi er så svette at det renner av oss. Lufta blir rimelig tett inne det dette lokalet. I går fikk vi også besøk av de norske øvingslærerne våre Ola, Janne og Ingvil. Det var ingen bønn, og de fikk virkelig brynet seg på litt dansing de også. Jeg tror det var en rimelig intens opplevelse for dem å komme inn dit til over 130 elever som jublet og dansa rundt dem. Avslutningsvis satt vi på Shakira med «Waka waka» og K'Naan med «Wave your flag», som vi har gjort de siste gangene. Da er det bare kaos. Alle hopper rundt og synger og danser. Vi hører nesten ikke musikken, bare jubelen fra et hav av over hundre skrikende barn. Det er helt sprøtt. Og jeg tror nok øvingslærerne våre brukte litt tid på å summe seg igjen etterpå...

GLOW!

I dag har vi ikke hatt vanlig praksisdag. Eller, vi dro på skolen til vanlig tid og observerte de første timene. Men da klokka var ti bar det bort til lærerværelset; vi skulle på «village walking». Mwenyekondo Primary School ligger rett ved siden av Mweyekondo Village, hvor de aller fleste ungene på skolen er fra. Dette hadde vi gledet oss lenge til. Det skulle bli fint å se hvor elevene vi underviser bor, og hvordan de har det når de ikke er på skolen. Vi var forberedt på at det ville bli tøft og at vi ville se veldig mye fattigdom, og allerede da vi gikk ut av skoleporten slo stanken imot oss. Vi gikk langs muren rundt skolen, og noen få hundre meter bort til der landsbyen begynte. Langs den røde leireveien lå det masse søppel, og det ble bare mer og mer jo nærmere vi kom landsbyen. Vi rundet hjørnet, og brått var vi midt i det. Beboere flokket seg rundt oss, gamle som unge, og ville hilse og slå av en prat. Guiden vår var en mann som jobber på skolen, men som er oppvokst og bor i landsbyen, så han var på fornavn med omtrent alle – og vi fikk gå veldig i fred. Nå bor han hos foreldrene sine, ettersom kona hans døde for et års tid siden. Han sa ikke dødsårsaken, men alle tenkte nok dessverre sitt. De hadde ett barn sammen.

Mwenyekondo Village var virkelig noe man kan anse som «slummen». Toalettene var felles, og bare skur midt i gata hvor det var gravd hull i bakken. Det gjaldt å puste med munnen. Rundt oss var det gamle leirehus, hus av strå og pinner og tak av tørket gress (blikk om de var heldige) med plastikk under. Utenfor husene satt kvinner, menn og barn. De lagde mat eller ting de skulle selge, og på annenhvert gatehjørne kunne vi se kvinner som prosesserte maismel til produksjon av den vanligste lokale maten: nsima. Dette er en slags maismelsgrøt som består av dette melet og vann. En rimelig vitaminfattig diett, men den metter tydeligvis. De la maismelet ut på store stråmatter, antagelig for å tørke det. Enkelte steder så vi også slike stråmatter med en noe gulere og grovere masse. Jeg spurte hva dette var, og det viste seg at det var skallet på maiskornene som de brukte til å brygge lokalt øl på. I tider med hunger hendte det også at dette ble brukt til produksjon av mat, men det var visst ikke veldig godt. Vi ble tatt rundt i noe jeg tror var nesten hele landsbyen, og den var diger. Smale ganger mellom bygningene ledet frem til åpne plasser med flere hus og boder hvor de solgte selvplukkede nøtter, frukt og grønnsaker, nyslakta kjøtt og selvfisket fisk. Utenfor en av disse murhyttene satt det en dame som ribbet geitehoder og røyka de på bålet for å spise de senere. Det var et rimelig grotesk syn, men jeg prøvde å virke uanfektet ved å fortelle om at vi ikke så ulikt spiste såkalt smalahove i Norge. Etter mitt eget og jentenes ansiktsuttrykk å dømme, er ikke så sikker på om jeg overbeviste...

Smoked goat head.

Yummy!

Vi gikk til slutt forbi et sted hvor det satt tre kvinner under et tre. Guiden vår fortalte at de var tradisjonelle medisinkvinner som solgte røtter og planter og andre remedier for alle slags helseplager. Jeg hadde greid å nevne at jeg slet litt med magen den samme morgenen, og guiden foreslo at jeg burde kjøpe meg noen stilker som visstnok skulle hjelpe. Jeg avsto.

Jeg føler at ordene ikke strekker til her nede. Det er en helt unik situasjon. Det er jo sprøtt i seg selv bare det å bo sammen med tretten andre jenter i fem uker; vi spiser sammen, sover sammen, reiser sammen, underviser sammen, ler og gråter sammen – men i tillegg er vi i Afrika. Jeg føler at denne blogginga fungerer litt som terapi for meg. Jeg skulle gjerne snakket med dere alle sammen der hjemme, det blir jo litt enveiskommunikasjon med bloggen. Men det er godt å få det ut, og vite at dere der hjemme følger med. Jeg følger med jeg også! (På face, riktignok...) Men jeg blir veldig glad for oppdateringer fra hjemlandet, og god gammeldags gossip. Så skriv til meg på face eller send en mail om dere har noe å fortelle! Jeg tenker på dere hele tiden:)

Oppdateringer kommer iallefall her så ofte jeg orker og har tid:)

Vi blogges!

- Junie